Terminologi K

Kado – Blomstens vei. Oversatt betyr kado blomstens vei og henviser til det å lage blomsterarrangement.

Ett annet uttrykk brukt for å beskrive det samme er ikebana. Hovedregelen ved konstruksjonen av japanske blomsterarrangement er at alle materialene man benytter skal være organiske.

Typiske ikebana er preget av minimalisme, og i motsetning til vestlige blomsterarrangement kan ofte intensjonen være å få frem det som ikke står i blomst.

Kunsten med ikebana kan spores tilbake til det sjette århundre og buddhismen som en del av det å hedre avdøde personer og buddha.

I dag er ikebana en utbredt del av det japanske samfunnet, og som regel er det funnet i sammen med opphengte kake’jiku som en del av dekorasjonen i tradisjonelle tokonoma.

Tradisjonen med å bruke ikebana i forbindelse med tokonoma i treningshaller til kampkunst finnes helst innen aikido.

Kake’jiku – Rull, på oppheng. Uttrykk brukt for å beskrive en kalligrafert rull eller kunstverk som regel forbundet med zen religion, som er funnet som ett oppheng i en alkove i japanske gjestestuer.

Ett annet navn bruk på kake’jiku er kake’mono.

Kake’mono – Rull, på oppheng. Uttrykk brukt for å beskrive en kalligrafert rull eller kunstverk som regel forbundet med zen religion, som er funnet som ett oppheng i en alkove i japanske gjestestuer.

Ett annet navn bruk på kakemono er kake’jiku.

Kami – Ånd. Ord brukt for å beskrive ånder i forbindelse med shinto religion.

En annen forståelse av ordet er guddommelig, og i så henseende blir ordet også brukt for å omtale enkelte ånder som guddommelige, selv om det av shintoprester blir argumentert for at dette er en misvisende egenskap tillagt ånder, da åndene finnes i vår fysiske verden og ikke i en guddommelig tilstand som er utenfor menneskets rekkevidde.

Kamier holder bolig i gjenstander, natur, dyr og mennesker. Nært sagt alt som er i stand til å holde energi kan inneholde en kami.

I shinto er det sagt at det finnes åtte millioner kami, som er en japansk tallfesting for det uendelige.

Kami, Takemikazuchi – Takemikazuchi. En ånd beskrevet i shintoreligionen. Best kjent innen kampkunst for sin betydning for sumobrytere, som sammen med Takeminakata avholdt den første brytekampen i følge legenden.

Kami, Takeminakata  – Takeminakata. En ånd beskrevet i shintoreligionen. Best kjent innen kampkunst for sin betydning for sumobrytere, som sammen med Takemikazuchi avholdt den første brytekampen i følge legenden.

Kamidana – Husalter. Ordrett kan uttrykket oversettes til å bety gudenes hylle, men utrykket referer som regel til ett miniatyralter som brukes i forbindelse med shinto religionen.

I forbindelse med kampkunst kan en kamidana finnes ved den fremste veggen i en treningshall.

Kamiza – Høysete. Plass i en treningshall reservert for den personen av høyest rang i en treningshall, eventuelt for spesielt inviterte.

Kammu’tennõ – Kammu, keiser. Den femtiende keiser i Japan etter tradisjonell kronskifte. Han hadde regime i fra år 781 til år 806.

Keiseren ble 69 år gammel, født i år 737 og døde i år 806, hans fødenavn var Yamabe’shinnõ.

Kanamori Kinzyo – Kanamori Kinzyo. Kampkunst utøver fra Okinawa, som var bosatt i Tokyo. Han er lite kjent utenfor kushin’ryu stilarten. Har ettersigende vært instruktøren og mentoren til stilartens grunnlegger Sannosuke Ueshima.

Rundt midten av 1960 tallet reiste Kanamori Kinzyo tilbake til Okinawa for å promotere kushin’ryu stilarten sammen med studenten Shintaro Yoshizato.

Kanbun Uechi – Kanbun Uechi. Far til uechi stilarten av karate. Født i en nobilitetsfamilie i den nordlige delen av Okinawa i 1877, og ble tidlig eksponert for forskjellige varianter av lokale kampsystemer.

Ettersigende ønsket en ung Kenbun Uechi å dra av sted for å lære kampkunst, og som nittenåring fikk han foreldrenes velsignelse til å dra til Kina for å søke arbeid og instruksjon. Trolig kom dette i stand for å slippe unna innkallelse til det japanske militære.

Til å begynne med bodde Kanbun Uechi ved ett okinawisk kvarter ved Fuzhou, mens han studerte kampkunst ved en lokal skole. Imidlertid gikk studiene ettersigende dårlig da Kanbun Uechi ble mobbet på grunn av en talefeil. Han sluttet etter kort tid.

I perioden som fulgt traff han den omreisende munken Shushiwa. Derifra kom Kanbun Uechi til å lære en blanding av harde og myke kampsystemer, som senere er blitt referert til som pangainoon. I 1904 ble Kanbun Uechi utstyrt med sitt første bevis i kampsystemer, og i 1905 åpnet han sin første kampkunstskole i Nanjing.

I årene som fulgte levde Kanbun Uechi som instruktør og medisinselger, frem til 1909 hvor han brått stengte skolen sin og flyttet tilbake til Okinawa. Grunnen til dette skal trolig ha vært fordi en av Kanbun Uechi sine elever kom til å slå i hjel en mann over en eiendomskrangel. Uansett hvordan hendelsen forløp er det trolig at Kanbun Uechi ble rystet over det som skjedde at han ikke lengre ville undervise i kampkunst.

I 1910 hjemme på Okinawa giftet Kanbun Uechi seg, og i årene fremover fikk paret flere barn. I 1924 reiste Kanbun Uechi til Wakayama i Japan for å ta seg arbeid ved bomullsmølle for å kunne forsørge sin familie. Det var her han kom til å møte Ryuyu Tomoyose som bodde ved det samme anlegget som han selv.

Ryuyu Tomoyose klarte etter hvert å overtale Kanbun Uechi til å undervise han i kampsystemet sitt etter påskudd av å bli herset med. Senere fikk også Ryuyu Tomoyose også overtalt han til å undervise systemet offentlig, under påskudd om at stilen hans kom til å dø ut med han om han ikke gjorde det.

Kanbun Uechi åpnet etter dette en dojo ved fabrikken som han arbeidet med, og senere en til i selve byen Wakayama. Kenbun Uechi var ettersigende meget restriktiv med hvem han tok som elev, og alle som søke instruksjon i fra han måtte komme anbefalt av en hans eksisterende elever.

I 1940 fikk systemet han underviste i formelt navnet uechi’ryu, da hans elever ønsket å hedre han som instruktør.

Kenbun Uechi døde 71 år gammel, i 1948.

 

Kanei Uechi – Kanei Uechi. Andre generasjons leder av Uechi stilarten av karate.

Født i 1911, men begynte ikke å trene kampkunst før i 1927 under direkte ledelse av sin far som sekstenåring. Forut for dette hadde hans far ettersigende hatt en generell motvilje mot å ville lære vekk kampkunst.

Det tok imidlertid ikke lang tid for Kanei Uechi å forstå at han ville være hans far etterfølger og han studerte daglig i farens pangainoon system i ti år før han fikk utstedet ett sertifikat om instruksjon og full innførsel i kampsystemet. Samme år, som seksogtjueåring åpnet Kanei Uechi sin første dojo i Osaka by for å undervise i farens system.

I 1942 flyttet Kanei Uechi tilbake til resten av sin familie på Okinawa sammen med sin kone. Det var her at han begynte å undervise hans nå femogtjueår gamle bror og noen andre menn i fra lokalmiljøet i pangainoon kampsystemet.

Det gikk imidlertid ikke mer enn to år før undervisningen opphørte og Kanei Uechi reiste vekk i forbindelse med krigen.

Det var ikke før i 1949 at Kanei Uechi var tilbake på Okinawa og i april samme år startet han å samarbeide med Ryuko Tomoyose, en tidligere elev av hans far.

I årene som fulgte arbeidet Kanei Uechi hardt med å tilpasse hans far lærdom til den moderne tidsalder og blant annet i årene mellom 1954 og 1958 skapte Kanei Uechi fem nye kataer som ble lagt til de 3 som allerede eksisterte i farens system.

I 1959 ble Kanei Uechi tildelt mesterinstruktør sertifikat i fra Ryuyu Tomoyose, som var hans far første elev.

Japans tverrstilarts karateføderasjon tildelte Kanei Uechi ærestittelen judan hanshi i 1967, samme tittel ble også tildelt han i 1977 av Okinawa tverrstilarts karateføderasjon.

Kanei Uechi gikk vekk etter flere års sykeleie i 1991, åtti år gammel.

Kanji – Kanji, tegn. De kinesiske tegnene som er en del av det japanske skriftsystemet.

Oversatt betyr ordet Han tegn, som referer til Han dynastiet i Kina og tidsepoken når tegnene først dukket opp i Japan.

Kanku kata – Kanku mønster. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder. Ett annet navn på mønsteret er kusanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Spesielt for kanku mønsteret er at det ved dette navnet finnes i to versjoner, den ene kanku’dai som er ansett som den originale med røtter til den kinesiske personen Kusanku.

Den andre versjonen, kanku’sho, er som oftest ansett som en innovasjon av Itosu. Basert på den eldre kanku kata med modifiserte teknikker.

Navnet kanku er satt av Gichin Funakoshi og blir som regel funnet i shotokan karate. Oversatt betyr det omtrentlig å se mot himmelen eller å åpne himmelvelvingen.

Andre skrivemåter som er allmenn aksepterte er kusanku og kosoku.

Kanku’dai – Kanku mønster, større. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Ett annet navn på mønsteret er kusanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Kanku’dai er en av to versjoner av kanku mønsteret som praktiseres i mange forskjellige kampstilarter, hvor suffikset henviser til den større av to.

I tilfellet med kanku mønsteret er dai versjonen ofte ansett som det eldste og originale, mens sho versjonen er ansett som en innovasjon av Itosu.

Kanku’sho – Kanku mønster, mindre. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Ett annet navn på mønsteret er kusanku.

Kanku’sho er en av to versjoner av kanku mønsteret som praktiseres i mange forskjellige kampstilarter, hvor suffikset henviser til den mindre av de to. I tilfellet med kanku mønsteret er hovedsaklige sho versjonen ansett som en innovasjon av Itosu basert på det originale kanku mønsteret.

Kanryo Higaonna – Kanryo Higaonna. Legendarisk karatemester i fra Okinawa, født inn i en handelsfamilie ved Naha by i 1853. Han er i ettertiden blitt kjent som faren til Naha’te, kampkunstene som har opprinnelse i områdene rundt Naha by.

Rundt begynnelsen av 1860 tallet begynte Kanryo Higaonna å trene kampkunst, først under Arakaki Seisho, og siden i Fuzhou i Kina. Ved sistnevnte er det antatt at Kanryo Higaonna tilbrakte mellom tre og femten år, hvor han trente kinesiske kampsystemer under en instruktør med navnet Ryo Ryo Ko. Hvorvidt dette var instruktørens navn er usikkert, men det er trolig fonetisk lignende i uttalelse.

En gang etter 1880 tallet returnerte Kanryo Higaonna til Okinawa, og samtidig med at han deltok i familiens bedrift startet han å undervise karate i og rundt områdene rundt Naha by.

Det var hans unike fusjon av harde og myke teknikker i samme stil som gjorde at han ble kjent som faren til det som senere har blitt Naha’te.

Kanu’shinnõ – Kanu, prins. Navnet på keiser Mommu før han inntok makten i år 697.

Karyu Uku – Karyu Uku. Tidlig karatemester i fra Tomari by på Okinawa.

Er best kjent for å ha vært instruktøren til Kosaku Matsumora og Oyadomari Kokan. Var ettersigende kjent for å ha lært vekk naihanchi kata til begge sine elever. Det finnes ingen sikre dokumentasjoner på hans livslinje, men han er antatt å ha levd mellom årene 1800 og 1850.

Han var også kjent under navnet Uku Giko.

Kata – Mønster. Direkte oversatt betyr ordet form, men brukes til å beskrive ett ritual eller fast handlingsmønster.

Handlingen med å utføre kata stammer mest sannsynlig i fra heian perioden i det japanske samfunnet hvor alt ble strengt regulert og kontrollert, og hvor avvik kunne føre til alvorlige avstraffelser. Kata som ble dannet på denne tiden ble sannsynligvis til for å sikre at ingen oppførte seg feil i offentlighetens lys.

Kjente kata i fra heian perioden som fortsatt eksisterer er blant annet den japanske te seremonien. Andre steder som benytter kata som uttrykksform finnes spesielt innen klassisk teater og kampkunst.

Kata som uttrykksform innen de forskjellige kampkunstene varierer i fra stil til stil, men utføres som regel som en enkeltmannsøvelse.

Andre allmenne treningsmetoder av kata er med en partner, hvor den ene personen vil være en angriper og den andre en forsvarer.

Spesielt for karate er at dens mønstre først begynte å bli allmenn omtalt som kata etter introduksjonene opp mot skolesystemet og det japanske fastlandet. Forut for den tid ble de ofte omtalt som kampsystem, gjerne oppkalt etter den personen eller stedet som instruerte i de teknikkene som finnes i mønsteret. Choki Motobu omtalter blant annet kataene rohai og naihanchi i sine bøker som kampsystemer som eksisterer på Okinawa, men som ikke lenger finnes i Kina.

Det finnes lignende treningsmetoder innen både koreanske, kinesiske, russiske og andre øst asiatiske land, med egne respektive definisjoner.

Kata – Skulder. Den japanske betegnelsen på skulder, spesielt brukt innen kampkunst.

Keishi – Kyoto, eldre stedsnavn. Tidlig benevnelse av Kyoto, oversatt kan det forstås som metropolis.

Ken’jitsu – Kenjutsu. Direkte oversatt betyr uttrykket sverdets metode, og er en terminologi brukt om japansk fektetrening, med lange tradisjonelle røtter i landets historie.

De eldste variantene av ken’jitsu som eksisterer i dag kan spores tilbake til mellom det 13. og 14. århundre. Imidlertid var det i edo perioden at sverdet hadde sin storhetstid og det eksisterte mer enn 500 forskjellige skoler av ken’jitsu. I samme periode fikk fektekunsten en opprustning i treningsutstyr med blant annet beskyttelsesdrakt og bambussverd, i motsetning til tidligere hvor det mest vanlige treningsutstyret bestod av en sverdimitasjon i solid tre.

Ken’jitsu som en praktisk kampform resignerte med samuraienes fall fra makten under meji perioden.

Kenbo Yoshioka – Kenbo Yoshioka. Japansk samurai som levde på 1500 tallet i Edo, best kjent for å ha grunnlagt Yoshioka’ryu fekteskolen, og for å ha vært ha vært den offisielle fekteinstruktøren til shogunatet mellom 1521 og 1545.

Kenji Kurosaki – Kenji Kurosaki. Tidlig kjent kyokushinkai karateutøver, som var en av de tre japanske utøverne fra Oyama’dojo som møtte thai boksere i en boksegalla arrangert av Osamu Noguchi i 1963. Brøt med kyokushinkai sin grunnlegger Masutatsu Oyama på ett senere tidspunkt og opprettet sin egen gym som promoterer kickboksing, og har jobbet tett med Osamu Noguchi.

Kenji Kurosaki var ettersigende kjent for å ha vært en fryktet og brutal motstander da han selv konkurrerte aktivt.

Kensei – Knyttenevens helgen. Ærestittel brukt om spesielt begavede kampkunstutøver som er kjent for ikke å bruke våpen.

Uttrykket er en derivasjon av ærestittelen sverd helgen når man benytter en alternativ kanji for å skape uttalelsen kensei. Det finnes ingen formelle regler vedrørende bruken av uttrykket, men sedvane er at uttrykket brukes om grunnleggere av spesielt populære eller viktige stilarter.

Kensei – Sverd helgen. Ærestittel brukt om spesielt begavede samuraier eller sverdmestre. Blir gjerne brukt for å implementer en grad av moralsk forhøyelse hos vedkommende. Tittelen bærer stor prestisje, og det er allment anerkjent at det ikke skulle finnes mer enn en kensei til enhver tid.

Når en bytter ut kanji tegnet for sverd med knyttneve får vi uttrykket knyttenevens helgen som har identisk uttalelse. Denne ærestittelen blir brukt på kampkunstmestre, gjerne i fra tidlig okinawisk alder.

Kensei Matsumora Kosaku – Knyttenevens helgen Matsumora Kosaku. Tilnavn gitt til karatemesteren for hans heroiske motstand mot urettferdighet ovenfor allmennheten, i og rundt Tomari by på Okinawa.

Det er blitt reist ett monument til ære for Kosaku Matsumora ved Tomari Arayashiki Park i nåtidens Naha.

Ki – Energi. I det japanske språk finnes det over 11 000 kjente bruksområde for ordet, og det har ett ualminnelig bredt nedslagsfelt. Trolig er dette fordi ordet ofte referer til en indre energi som kan oppfattes som tilstedeværende i alt.

Med hensyn til asiatisk kampkunst refereres det ofte til ett ki senter i kroppen, og fysisk sammenfaller dette punktet med kroppens balansesenter uavhengig om man tror på en eksistens av ki eller ikke.

Den første nedskrevne benevnelsen av ki som ett konsept finnes i verkene av elevene til Konfutse.

Kickboxing – Kickboksing. Som ett generisk uttrykk dekker kickboksing stiler i fra Japan, India, Amerika, sør asiatiske land, og frankrike. Imidlertid blir uttrykket generelt anvendt om de japanske og amerikanske stilene.

Tidlig historie om japansk kickboksing knyttes spesielt opp mot Osamu Noguchi og Tatsuo Yamada, som begge hadde en sterk interesse i muay thai. Sistnevnte hadde en uttalt målsetning om å trekke opp grunnlaget til en prosjektetablering av en ny sport og dens industrialisering. Tatsuo Yamada inviterte thailandske boksere inn til Japan, og begynte å studere muay thai for å bygge på denne sporten.

Osamu Noguchi, tidligere bokser og promotør festet seg ved arbeidet til Tatsuo Yamada, og deltok i arbeidet med å opprette konkurranser mellom karate og muay thai.

Den 12. februar 1963 reiste 3 japanske karateutøvere i fra datidens Oyama dojo til Thailand for å konkurrere mot tre muay thai boksere. Japan seiret 2-1, og en av deltagerne var Kenji Kurosaki som sammen med Osamu Noguchi studerte muay thai og skapte hybridsporten som Noguchi døpte kickboksing.

Utøvere i fra Tatsuo Yamada sin dojo fortsatte å delta i konkurransene som ble avholdt av Osamu Noguchi for å støtte utviklingen av kickboksing.

Osamu Noguchi grunnla det første kickboksing forbundet, world kick boxing association i 1967. En tidlig pioner innen sporten i Japan er Tadashi Sawamura, og kjente amerikanske kickboksere inkluderer Bill Wallace og Joe Lewis.

Kinzyo Kanamori – Kinzyo Kanamori. Kampkunst utøver fra Okinawa, som var bosatt i Tokyo. Han er lite kjent utenfor kushin’ryu stilarten. Har ettersigende vært instruktøren og mentoren til stilartens grunnlegger Sannosuke Ueshima.

Rundt midten av 1960 tallet reiste Kanamori Kinzyo tilbake til Okinawa for å promotere kushin’ryu stilarten sammen med studenten Shintaro Yoshizato.

Kishin Teruya – Kishin Teruya. Tidlig karatemester i fra Tomari by ved Okinawa. Er best kjent for å ha undervist Kosaku Matsumora og Oyadomari Kokan, og kilder igjen hevder at han studerte kampsystemer under opphold i Kina. Det er antatt at han levde mellom 1804 og 1864.

Han var også kjent under navnet Teruya Ki.

Ki Teruya – Ki Teruya. Tidlig karatemester i fra Tomari by ved Okinawa. Er best kjent for å ha undervist Kosaku Matsumora og Oyadomari Kokan, og kilder igjen hevder at han studerte kampsystemer under opphold i Kina. Det er antatt at han levde mellom 1804 og 1864.

Han var også kjent under navnet Teruya Kishin.

Kiyozumi’yama – Kiyozumi fjellet. Stedet hvor Masutatsu Oyama valgte å trekke seg tilbake til for å trene etter å ha vunnet det første nasjonale kampkunst mesterskapet i avdelingen for karate.

Han ble ved fjellet i atten måneder.

Ko’bu’do  – Kobudo, oldtidsvåpenets vei. Betyr mer ordrett oldtidens vei for å stoppe krig, men oversettes alminnelig med gamle kampsystemer . I moderne tid skilles det mellom to forskjellige former for kobu’do.

Den ene er den kobu’do som stammer i fra de okinawiske øyene, og den andre er den japanske. Uttrykket kobu’do brukes vekselsvis om hverandre på begge formene, selv om ett mer passende uttrykk for den japanske våpenlæren i fra oldtiden vil være ko’ryu, som best oversettes som gammel skole heller tradisjonell skole.

Imidlertid er det tydeligste skille mellom de to at i okinawisk kobu’do benyttes hovedsakelig landbruksredskaper, mens i japansk kobu’do benyttes militære våpen i fra føydaltiden.

Kogyoku’tenno – Kogyoku, keiserinne. En mektig kvinne i Japans imperialistiske historie som tok tronen to ganger i løpet av sitt liv. Første gang i år 642, hvor hun regjerte frem til hun abbdiserte i år 645. Andre gang hun inntok tronen var i år 655 og hun regjerte til sin død i år 661, da under navnet Saimei’tenno.

I forbindelse med kampkunst er Kogyoku’tenno best kjent for å være arrangøren av de første historiske sikre sumokampene, da hun beordret slottets vakter til å utføre en rekke sumokamper til underholdning for ett koreansk hoff. Dette ble starten på en tradisjon kalt tenran’zumo, som fortsatt eksisterer i dag i moderne form.

Kojiki – Krøniker, oldtidens. Japans påstått eldste overlevende bok.

Hovedsakelig skrevet på klassisk kinesisk, og ofte oversatt til å bety nedtegnelse i fra gammel tid. Teksten er ingen historiebok i moderne forstand, men en mytologisk fortelling om skapelsen og guder, som etter hvert går over til å skildre historiske legender.

I så henseende har teksten mange likhetstrekk med eksempelvis islandske folkesagaer og gresk/romersk mytologi.

Kojiro Sasaki – Kojiro Sasaki. Legendarisk samurai, best kjent for å ha vært den mest utfordrende motstander som Miyamoto Musashi hadde møtt og vunnet over.

Det er store disputter over hvorvidt duellen mellom de to legendariske samuraiene har skjedd i henhold til nedtegnede historie, og enkelte hevder heller at Miyamoto Musashi snikmyrdet Sasaki Kojiro i lag med andre medsammensvorne som en del av ett politisk spill til en klan Miyamoto Musashi senere kom til å tjene.

Kokan Oyadomari – Kokan Oyadomari. Tidlig karatemester i fra Tomari by på Okinawa som studerte under Uku Giko og Teruya Kishin.

Som historisk person er han viktig for karatens utvikling med hensyn til at han var familieoverhodet og grunnleggeren av en lukket familiær kampstil, som kun ble lært vekk til hans sønn, som gav lærdommen videre til hans sønner igjen før systemet ble åpent undervist.

Dette systemet har trolig bidratt med å holde karate i fra Tomari regionen distingvert i fra de andre regionene på samme tid, spesielt når man også tar hensyn til at Oyadomari Kokan og Kosaku Matsumora ettersigende skulle være svært gode venner og antagelig påvirket hverandres kampsystemer.

Kong Sang Koon – Kong Sang Koon, mønster. Koreansk navn på Kusanku mønsteret innen japansk og okinawisk kampkunst.

Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Ko’ryu – Tradisjonell skole. Ordrett kan uttrykket forstås som gammel heller tradisjonell skole. Uttrykket benyttes om japanske kampskoler som har historiske røtter som er eldre enn meji periodens innførsel av haito’rei som forbød personer å bære sverd offentlig.

Typiske kjennetegn på koryu er bruken av militære våpen i fra japans føydaltid, og av den grunn benyttes også uttrykkene kobu’do og bu’jitsu vekselsvis om koryu.

Historien til koryu følger samuraienes, og ofte var kampskolene knyttet opp mot ett distrikt og fungerte som samuraienes opplæringsted i militært henseende. I gjenytelse fikk skolen tildelt ett risstipend utav distriktets totale beholdning, og i så tilfelle var skolen kjent som en otome’ryu som var eksklusiv til det ene distriktet.

Imidlertid fantes det også andre former for velgjørelse ovenfor de forskjellige kampskolene. Blant annet kunne en landsby gå sammen om å drifte en skole for å ha en måte å forsvare seg på. Det er også kjente tilfeller av skoler som fikk tilført midler gjennom beskattning av landareal og gaver fra lokale templer.

Innen de forskjellige kampskolene ble det studeret ett utall forskjellige våpen og uvæpnede kampsystemer. Det mest alminnelige inkluderer imidlertid tidlige former for sumo og jiu’jitsu. Forskjellige former for fektemetodikk som ken’jitsu og batto’jitsu. I tillegg er det alminnelig å finne naginata’jitsu og so’jitsu innen koryu.

Foruten kampdisiplinene var det også vanlig at en kampskole også ville undervise i suiei’jitsu, ka’jitsu, og ba’jitsu. I enkelte tilfeller vil man også kunne finne varianter av nin’jitsu.

Kosaku Matsumora – Kosaku Matsumora. Tidlig karatemester i fra Okinawa som levde cirka mellom 1829 og 1898. Født vest ved datidens Tomari by, han vokste ettersigende opp til å bli en kort og muskulær ung mann.

Han ble som medlem av en privilegert familie skolert i både kalligrafi og kinesisk filosofi.

Han studerte kampsystemer under mestrene Uku Giko og Teruya Kishin, som hver for seg lærte han forskjellige mønstere. Blant annet er det hevdet at han lærte naihanchi i fra Uku Giko, samt passai, wanshu, og wankan som de viktigste i fra Teruya Kishin.

Kosaku Matsumora er kjent som en legendarisk forkjemper av de svakes rettigheter, og han skal ettersigende stått opp mot overmakt mer enn en gang.

En av historiene som knytter seg til han er at avvæpnet en Satsuma samurai som var gått til angrep på landsbymenn i fra Tomari, ved å ta sverdet i fra han. For en samurai finnes det ingen verre skam en å bli fratatt sitt sverd, og Kosaku Matsumora måtte gå i gjemsel etterpå for å unngå de kommende represaliene i fra Satsuma klanen.

Andre historier som knytter seg til Kosaku Matsumora er at han berget unna finanser og verdisaker under etableringen av meji perioden da myndighetene sømfarte landet og konfiskerte verdisaker som skulle tilbakeføres til myndighetene. Verdiene som Matsumora berget unna ble gitt tilbake til folket i Tomari, og på grunn av hans handlinger ble han gitt tilnavnet knyttenevens helgen.

Det er blitt reist ett monument til ære for Kosaku Matsumora ved Tomari Arayashiki Park i nåtidens Naha by.

Koshokun kata – Koshokun mønster. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Ett annet navn på mønsteret er kanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Andre skrivemåter som er allmenn aksepterte er kusanku og kosoku.

Kosoku kata – Kosoku mønster. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Ett annet navn på mønsteret er kanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Andre skrivemåter som er allmenn aksepterte er kusanku og koshokun.

Kumemura – Kumemura, bydel. Tidlig kjent område i nærheten av Naha by, trolig grunnlagt av kinesiske innvandrer til Okinawa under Ming dynastiet. Har vært hovedsete for det kinesiske aristokratiet opp gjennom okinawisk historie frem til Japan offisielt annekset øyen i 1879. I moderne tid er bydelen oftest bare referert til som Kume. I forbindelse med kampkunst har område trolig vært viktig for utviklingen av det som er kjent som Naha’te.

Kumiai’jitsu – Kumiai jutsu. Beskrivelse myntet på det kampsystemet fremvist av attacheen Kusanku, betegnelsen finnes i Oshima kronikken.

Kun khmer – Kun khmer, kambodsjansk boksing. Nasjonalsporten i Kambodsja, utviklet av det eldre kampsystemet bokator. Systemet har nære likheter med de andre formene for østasiatisk boksing og tillater bruk av hendene, føttene, albuene, og knærne som slagvåpen.

I motsetning til de andre boksesystemene har kun khmer tyngre bruk av albuen som det foretrukne våpenet, i tillegg til at systemet bruker klinsjing til å trette motstanderen.

Sporten er også kjent som pradal serey, og en passende direkte oversettelse for uttrykket er fri kamp.

Kurosaki Kenji – Kurosaki Kenji. Tidlig kjent kyokushinkai karateutøver, som var en av de tre japanske utøverne fra Oyama’dojo som møtte thai boksere i en boksegalla arrangert av Osamu Noguchi i 1963. Brøt med kyokushinkai sin grunnlegger Masutatsu Oyama på ett senere tidspunkt og opprettet sin egen gym som promoterer kickboksing, og har jobbet tett med Osamu Noguchi.

Kenji Kurosaki var ettersigende kjent for å ha vært en fryktet og brutal motstander da han selv konkurrerte aktivt.

Kusanku– Kusanku. Kinesisk attache utsendt i fra Qing dynastiet til Okinawa rundt 1756.

Det er beskrevet i en kronikk fra datiden som het oshima’hikki at han under sitt opphold avholdt en oppvisning i ett kampsystem kalt kumiai’jitsu av forfatteren.

Kusanku oppholdt seg ved Naha by under sitt opphold på Okinawa og er kjent for å ha lært Sakugawa Kanga kinesiske kampsystemer.

Kusanku kata – Kusanku mønster. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Ett annet navn på mønsteret er kanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Andre skrivemåter som er allmenn aksepterte er kosoku og koshokun.

Kushin’ryu – Kushin stilart. Karatestilart grunnlagt av Sannosuke Ueshima medvirket av Kensei Kinjo i Osaka i 1932, da han fusjonerte elementer i fra familiens jiu’jitsu med elementer av karate. Stilarten er lite utbredt og finnes mest i sørøst asiatiske land, samt Oseania.

Særegenhet som finnes i kushin’ryu er det omfattende kata kompendium, som innholder en lang rekke former som har blitt sanert vekk i andre stilarter.

Kyo – I dag. Uttrykk blant annet brukt for å beskrive dagen i dag.

Kyokushinkai – Kyokushinkai. Karatestilart grunnlagt av Masutatsu Oyama. Formelt dannet i 1964, men Masutatsu Oyama hadde forut for dette avholdt treninger i fra 1953. Selve navnet kan best oversettes til å bety den ytterste sannhets forening.

Stilarten vektlegger fullkontakttrening, og har base i stilarter som Masutatsu Oyama trente tidligere.

Det er estimert å være over 12 millioner utøvere av kyokushinkai på verdensbasis.

Kyoto – Kyoto, by. By på hovedøyen i Japan, som tidligere har vært den imperialistiske hovedstaden i riket. Tidligere navn på Kyoto er blant andre Heian’kyo, som oversatt betyr omtrentlig fredens hovedsete.

Dette navnet ble gitt til byen i 794 da den ble hovedsete for imperiet, ved inntreden av heian perioden. Andre navn har vært Kyo’miyako og Kyo’no’miyako. I det ellevte århundre skiftet byen navn til Kyoto, som omtrentlig kan oversettes til å bety hovedstad. Byen forble hovedstad frem til Tokyo overtok ved overgangen til edo perioden.

Ett tidligere navn på Tokyo er Edo, og dette kan oversatt forstås som østlig hovedstad, og i så henseende var Kyoto i en kortere periode omtalt som Saikyo som oversatt kan forstås som vestlig hovedstad.

Tidligere brukte utenlandske navn på Kyoto har hvert Meaco og Miako som oversatt kan forstås som imperiets palass.

Ett annet tidlig navn på Kyoto har også vært, selv om det er lite brukt, er Keishi som omtrentlig vil kunne oversettes til å bety metropolis.

Kyo’miyako – Kyoto, eldre navn. Eldre stedsnavn for Kyoto by.

Kyo’no’miako – Kyoto, eldre navn. Eldre stedsnavn for Kyoto by.

Kyu’do – Kyudo, bueskyting. Japansk bueskytterkunst, som ordrett kan oversettes til å bety pilens vei. Historisk så finnes det bevis for at den distingverte japanske langbuen ble produsert så tidlig som i perioden mellom år 330 og 250 før allmenn tid. Det finnes også nedtegnelser om bueskyting i kronikken nihon’shoki.

Som skytterkunst i krig, ble det hovedsakelig lagt vekt på å ha tilstrekklig metode til å kunne være effektiv på slagmarken, og i så hensende var samuraiene ansvarlige for å raffinere bueskyting gjennom kyu’jitsu.

Etter heian perioden i det japanske samfunnet var freden vedvarende og på lik linje med de andre krigsteknikkene til samuraiene forandret innholdet seg i fra å være rettet mot effektivitet i krig til fordel for ett mer filosofisk aspekt og dannet grunnlaget for kyu’do.

Det trenes i tre disipliner i kyu’do, som er stående, knelende, og ridende skyting. Henholdsvis er benevnelsen for pil og bue, ya og yumi.

Kyu’jitsu – Kyujutsu, bueskytingens metode. Japansk bueskytterkunst hvor hovedvekten legges på den praktiske delen av kampkunsten, hvilket er underbygget av bruken av jutsu som suffiks. I nyere til benyttes helst benevnelsen kyudo fremfor kyu’jitsu.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar