Terminologi G

Genkan – Inngangsparti. Tradisjonelt parti mellom inngangsdøren og det første rommet i japanske hjem.

Fungerer som en sluse mellom utsiden og innside, hvor man tar av seg sko for å unngå å dra skitt med inn i huset. Man bytter som regel til innesko ved dette partiet.

I forbindelse med treningshaller bør inngangspartiet helst være rettet mot sørvest i motsetning til frontveggen som bør være rettet mot nord.

George Mattson – George Mattson. Amerikansk kampkunstutøver, best kjent for å ha vært en av pionerene innen utviklingen av uechi’ryu stilarten av karate i U.S.A.

Han var den første utenlandske studenten som ble akseptert av Ryuyu Tomoyose, og etter å ha endt sin tjeneste i den amerikanske marinen begynte han å arbeide med å spre karate i sitt hjemland med base i Boston område.

Gendai’budo – Moderne kampkunst. Uttrykk generelt brukt om kampkunster som er oppstått i Japan etter starten på meiji perioden. På den andre siden finner man ko’ryu, men denne klassifiseringen er ikke alltid like nøyaktig. Sumobryting for eksempel har gamle røtter og var etablert lenge før meiji perioden, men på grunn av dens popularitet som sport i nyere tid er den hovedsakelig regnet for en gendai’budo.

Foruten den omtrentlige bruddlinjen med meiji perioden så ligger skillet mellom en gendai’budo og en ko’ryu i de to grupperingenes tilnærming til kampkunsten. En ko’ryu omhandler hovedsakelig kampeffektive teknikker og praktisk bruk, ofte omtalt som bu’jitsu. En gendai’budo innholder ofte ett overhengende moralsk og filosofisk aspekt over seg, hvor mye av poenget er å få frem en positiv utvikling hos utøverne, ofte omtalt som budo.

På dette grunnlaget alene er det vanskelig å si at en kampkunst er det ene heller det, andre siden både en gendai’budo og en ko’ryu vil inneholde elementer av begge deler.

Gichin Funakoshi – Gichin Funakoshi (1868 – 1957). Karatemester som er kreditert som fanebæreren ved innføringen og populariseringen av karate på fastlandet i Japan.

Født i 1869 ved Shuri by på Okinawa, tilhørende overklassen i samfunnet. Han fatt i karatetrening rundt alderen 11 år. Hans første lærer mens han fortsatt gikk på barneskolen var den anerkjente karatemesteren Yasutsune Azato. Gichin Funakoshi studerte ikke bare karate under Azato, men fikk også kjennskap til klassisk kinesisk og filosofien til Konfutse. På grunn av hans assosiasjon med Azato åpnet dørene seg for Gichin Funakoshi og han fikk mulighet til å trene under mange av datidens okinawiske mestere som Yasutsune Itosu, Kiyuna, Niigaki and Toonno, noe som gav han erfaring innen de fleste stilene av karate.

I 1902 var Gichin Funakoshi med på den første dokumenterte karatefremvisningen arrangert av Yasutsune Itosu for Shintaro Ozawa, den okinawiske kommisjonæren for skoleseksjonen i Japans Kagoshima distrikt. En av følgene etter dette var at karate ble en del av treningen ved skoler i Shuri og Daiichi. Dette kom i stand etter påtrykk i fra Shintaro Ozawa gjennom ett brev han sendte til datidens utdanningsdepartement i Japan, som samme år bifalt at karate kunne brukes i undervisningsøyemed ved de nevnte skolene.

Den japanske marinen besøkte Okinawa i 1912 under ledelse av admiral Dewa som var vitne til en karate oppvisning av skoleelevene som studerte under Gichin Funakoshi. Han kommanderte etter dette en gruppe på ett dusin menn til å bli igjen på Okinawa for å få en innføring i karate.

Sammen med kaptein Yashiro ett par år tidligere, var admiral Dewa den første til å eksponere karate for det militære under instruksjon av Funakoshi. Det er en allmenn oppfattelse at disse brakte lovord om karate med seg tilbake til Japan etter sine reiser.

1 1906 holdt Gichin Funakoshi den første offentlige fremvisningen av karate, og i årene rundt 1913 og 1914 økte interessen rundt karate så kraftig at Gichin Funakoshi klarte å samle en gruppe med de mest aktive mestrene fra den tiden i en oppvisningstropp. Sammen med Gusuku, Mabuni, Motobu, Kyan, Ogusuku, Ishikawa, Tokumura og Yahiku reiste de rundt og holdt oppvisninger sammen på Okinawa.

Veien frem for karate var brolagt med problemer og utfordringer i en tid med mange og raske omveltninger, og det er naturlig å stille spørsmål om karate hadde overlevd i moderne tid om ikke det hadde vært for Gichin Funakoshi sine evner som rundhåndet diplomat med store evner for å representere karate uten å fornærme noen gjennom eksklusjon. I så måte har han uten tvil dratt nytte av sin bakgrunn i fra læreryrke, og erfaringer i fra Azato diplomatiske egenskaper.

I 1916 ble Gichin Funakoshi invitert til å representere Okinawa prefektur med en oppvisning i Butokuden, det japanske hovedsete for kampkunst.

Senere i 1917 ble han også invitert til å holde en oppvisning i Kyoto. Interessen etter disse oppvisningene ble forbigående, men i 1921 på vei til europa besøkte kronprins Hirohita Okinawa. Den sjette mars, etter forslag i fra kapteinen på kronprinsens skip, som selv var av okinawisk herkomst, var hans høyhet vitne til en karate oppvisning i slottet på Shuri by. Ansvarlig for oppvisningen var Gichin Funakoshi, og senere det samme år ble han invitert av utdanningsdepartementet i Japan til å holde en demonstrasjon på den første nasjonale atletiske messen i Tokyo.

I samme tidsrom sa Gichin Funakoshi opp sin stilling som lærer, og bosatte seg i Japan etter påtrykk i fra blant annet Hoan Kosugi og Jigoro Kano for å fremme karate i Japan.

Sistnevnte inviterte Gichin Funakoshi til å demonstrere og undervise ved judoens hovedkvarter, kodokan, og enkelte av karatens teknikker ble tatt opp i høyt graderte kata i judo.

Etter å ha bestemt seg for å bli på fastlandet, begynte Gichin Funakoshi å undervise karate og åpnet den første karateklubben i Japan ved Meisei Juku, ett internat for nyankommet okinawiske studenter i Suidobashi i Tokyo.

Gichin Funakoshi etablerer den første universitetsklubben i 1924 ved Keio universitet, og innen kort tid underviser han ved mange forskjellige steder, blant annet ved Tokyo, Shoka, Takushoku, og Waseda universitetene.

I årene fra 1929 til 1936, undergikk karate en stor grad av tilpassning opp mot det japanske samfunnet, og mest merkverdig var byttet av kanjiene i ordet karate. I utgangspunktet var kara i karate tegnet to som oversatt forstås som Tang og viser til Kina og det som er kinesisk, og med hensyn til kampkunsten viste navnet tote til sitt kinesiske herskap. Av en karategruppe ved Kaio universitet under ledelse av Gichin Funakoshi bestemte de seg for å bytte ut kanjiene slik at tote ble til karate for å understreke kampkunstens utvikling, spesielt med hensyn til aspektet om karakterbygging gjennom trening.

Mange av karate mestere i fra Okinawa motsatte seg navnebyttet, men det ble for alvor godtatt ved lansering av Gichin Funakoshis bok Karate’do kyohan som på sin utgivelse brukte tegnet for kara og ikke to i tittelen.

Det er imidlertid ikke Gichin Funakoshi som først brukte denne nye skrivemåten for ordet karate selv om han unektelig populariserte det.Det første dokumenterte eksempelet på denne skrivemåten ble gjort av Chomo Hanashiro sin bok kara’te kumi’te i fra 1905.

Rundt 1935 hadde tilhengere av Gichin Funakoshi samlet inn tilstrekkelig med økonomisk støtte til å bygge den første treningshallen i Tokyo, som stod ferdig i 1936. Den ble dedikert til Gichin Funakoshi som shoto’kan, som ordrett kan oversettes til å bety shotos hall, myntet på Gichin Funakoshi sitt kunstneriske navn, som oversatt kan forstås som lyden av furu trær i vinden.

På samme tidsrom hadde mange av Gichin Funakoshi første elever flyttet videre i Japan, og bidro på denne måten å etablere ett nasjonalt nettverk for karate, og i så henseende var karate langt på vei etablert på denne tiden.

Gichin Funakoshi selv bidro ikke til å sette navnet shotokan på karaten han underviste, dette navnet ble i stor grad myntet på stilen hans av hans elever.

Senere, tidlig på 1950 kom den spede starten på spredningen av karate til resten av verden, og amerikanere spesielt etterlyste kvalifiserte instruktører. Ett resultat av dette var at Gichin

Funakoshi begynte å sende sine elever ut for å instruere, hvor de mest kjente av disse er Masatoshi Nakayama, Hidetaka Nishiyama og Tsutomu Ohshima.

Etter slutten av den andre verdenskrigen ble kampkunstene i Japan i stor grad reorganisert, en utvikling som karate også var en del av. I 1948 ble Nihon Karate Kyokai stiftet for å styre karate under en sterk organisasjon som er bedre kjent som Japan Karate Association. Gichin Funakoshi ble utnevnt som sjefinstruktør, men på grunn av hans høye alder på 81 år var Masatoshi Nakayama ansvarlig for den faktiske undervisningen og Hidetaka Nishiyama var utnevnt som sjef for instruktørkomiteen.

Den 26. april 1957 gikk Gichin Funakoshi vekk. Han ble 88 år gammel.

Giko Uku – Giko Uku. Tidlig karatemester i fra Tomari by på Okinawa. Er best kjent for å ha vært instruktøren til Kosaku Matsumora og Oyadomari Kokan. Var ettersigende kjent for å ha lært vekk naihanchi kata til begge sine elever. Det finnes ingen sikre dokumentasjoner på hans livslinje, men det er antatt at han levde mellom årene 1800 og 1850.

Han var også kjent under navnet Uku Karyu.

Goju’ryu – Goju, stilart. Karatestilart grunnlagt og systematisert av Chojun Miyagi, basert på kampsystemet han lærte fra Kanryo Higaonna. Formelt stiftet da stilen ble registrert ved dai’nippon’butoku’kai i 1933.

Selve navnet goju er best oversatt til å forstås som halv hard og halv myk, og ettersigende kom navnet i stand etter at Chojun Miyagis student Jinan Shinzato ved en anledning ble spurt om hvilken stil han trente. Han kunne ikke svare da han aldri hadde fått ett stilartsnavn av sin instruktør. I villrede svarte han Han’ko som best kan forstås som halv hard. Han fortalte siden om det som hendte til Chojun Miyagi, som kom opp med navneforslaget goju etter en passasje i den klassiske kampteksten bubishi.

Go’rin’no’sho – 5 ringers boken. Strategitekst av Miyamoto Musashi vedrørende fektekunsten, skrevet rundt 1645. Boken er ansett å være en klassiker innen krigsstrategier og er oversatt til uttalige språk.

Moderne to sverds fekteskoler bruker ofte 5 ringers boken som sin tekniske manual og filosofiske base. I nyere tid har imidlertid boken fått ett langt bredere publikum enn japanske fektere, og teksten blir blant annet lest i sammenheng med generell kampkunst og industriell ledelse.

Selve tittelen henspiller på buddhismens lære om 5 elementer, og boken er brutt inn i kapitler som viser til disse elementene.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar