Terminologi D

Dai – Større, suffiks. Ord brukt som suffiks for å indikere den større av to.

Dampatsurei – Kunngjøring, avskaffelse av toppknute frisyren. I 1871 offentligjorde den nylig etablerte meiji regjeringen at personer som tilhørte samuraiklassenen skulle klippe av seg sin distingverte hårfrisyre kalt chon’mage. Kunngjøringen var ett ledd av moderniseringen av Japan, blant annet ved å fjerne privilegiene til samuraiene.

Deguchi Nao – Deguchi Nao. Grunnleggeren av omoto’kyo religionen. Født i 1836 og bosatt i ett lite tettsted kalt Ayabe i Kyoto provinsen.

I følge omoto’kyo sin offisielle biografi var hun fra en fattig familie, og hun var hovedforsørger for sine barn og invalide mann. Hun la grunnlaget for omoto’kyo etter å ha skrevet ned ordene til en gud som hadde besatt henne på nyttår 1892, og religionen baserer seg mye på disse tekstene. Hun døde i 1918.

Morihei Ueshiba, grunnleggeren av aikido, traff Deguchi Nao i Ayabe på sin reise hjem til sitt fars dødsleie. Han stoppet der i tre ekstra dager, bare for senere å finne ut at han ble for lenge da hans far hadde gått bort i mellomtiden. Ueshiba tok farens dødsfall meget tungt og bestemte seg da for å selge sin arvede eiendom og studere under Deguchi og omoto’kyo bevegelsen. Det var i den kommende perioden Ueshiba hadde en rekke personlige spirituelle opplevelse, som kom til å få en sterk innflytelse på kampkunstens hans.

Do – Vei, suffiks. Benevnelsen for det filosofiske aspektet ved en kampkunst, og henspiller på den mentale prosessen en gjennomgår under kamptrening.

Videre henspiller også uttrykket på de verdier en legger i kampkunst som en integrert del av livet, dersom en har ett slikt forhold til trening.

De filosofiske aspektene er alminnelig hentet fra læren om zen og Konfutse, hvorav sistnevnte definerer do gjennom følgende uttalelse; Hvis det kan bli lært om morgenen, hvordan ett menneske burde leve sitt liv, kan han dø den samme kveld. Innflytelsen i fra zen går mer i retning av å gå forbi de fysiske aspektene ved kampkunsten, og for å fjerne en selv fra sitt ego så en er i en tilstand av årvåkenhet som ikke lar seg forstyrre.

Gichin Funakoshi fra shotokan karate’do definerte det på følgende måte; Det ultimate målet med karate ligger ikke i seier, men i perfeksjonering av karakterene som deltar, og i så henseende er karate på linje med hovedtanken bak zen filosofi om å transendere til å bli ett bedre menneske gjennom meditasjon og selvrealisering.

Dogu’kake – Våpenstativ. Betyr mer ordrett oversatt til bruk på veien.

Dojo – Treningshall. Mer ordrett blir oversettelsen omtrentlig veiens sted. Med andre ord ett sted hvor man trener på en bestemt oppgave.

Hovedsakelig blir en dojo forbundet med kampkunst, men strengt tatt kan konseptet i moderne tid brukes på alle treningssaler for fysiske aktiviteter. I tillegg kan konseptet med dojo brukes til andre treningsoppgaver, blant annet kan zen meditasjon foregå i en dojo da det blir ett sted hvor man utøver zazen, gjerne i felleskap med andre studenter.

I historisk perspektiv var en dojo som regel knyttet opp mot ett tempel, og i en del tilfeller ble disse oftere benyttet til formelle tilstelninger enn til faktisk trening som da gjerne foregikk på mer uformelle steder.

Innsiden av en dojo varierer avhengig av bruk, men i all hovedsak er den delt inn i følgende kategorier; Frontveggen som blir kalt shomen eller joza. Den bakerste veggen blir som oftest referert til som shimoza. Høyre og venstre vegg blir henholdsvis referert til som joseki og shimoseki. Imidlertid er oppsettet for en dojo intrikat og i de aller fleste tilfeller inngås det kompromisser i utformingen i henhold til det som er optimalt, hvor definisjonene på veggene og hva de skal inneholde er spesielt utsatt for forvirring og subjektiv oppfatning.

Skal man være nøyaktig så er områdedefinisjonen på veggene som regel styrt etter hva som er nord, sør, øst og vest. I så henseende skal inngangspartiet være i det nederste venstre hjørne mot sørvest, som også er område reservert for nybegynnere.

Høyre side mot øst av en dojo skal etter tradisjonelt oppsett reserveres for videregående og seniorstudenter.

Frontveggen, da mot nord er det spirituelle senteret for dojoen, og vil som regel inneholde en kamidana, som er ett miniatyralter alminnelig i de fleste hjem som praktiserer en eller annen form for shinto.

I tillegg vil en kunne finne kamiza ved frontveggen i de tilfeller det er praktisk mulig, som er lokalets høysete reservert for den mest innflytelsesrike personen i lokalet. I sammenheng med kampkunst så er dette høysete alminnelig reservert til gjesteinstruktører og prominent besøk. I noen tilfeller vil man også finne tradisjonelle trommer og rustninger om det er aktuelt innen den aktuelle kampkunsten. Man vil også kunne finne bilder av avdøde personer av stor betydning på denne veggen.

Innenfor karate vil man også kunne finne dojo’kun, treningshallens regler hengt opp på denne veggen. Spesielt innenfor aikido kan man også finne ett oppsett kalt tokonoma ved frontveggen, som er en alkove med spesielle arrangement. Tatt ut fra kampkunst sammenheng er en tokonoma det japanske motstykke til en peishylle brukt til fremvisning av ornamenter. Til slutt vil en frontvegg også kunne ha en hata, som er en banner som proklamerer stil eller strategi som det undervises i, selv om dette er sjeldent.

Bakveggen mot sør vil som regel inneholde plass til treningsutstyr og våpen på stativ, gjerne kalt dogu’kake. I tillegg bør selve inngangspartiet, genkan, være på denne veggen.

Selve navnet shimoza kan også bety lavsete og henspiller på at det er her gjester av lavere rang skal sitte. Shimoza er også det stede hvor man kan forvente å finne en nafuda’kake, som er ett stativ med navneplater som angir navn og rang på studentene som tilhører treningshallen.

Gulvet i en treningshall kalles gjerne for embujo eller for taijo.

En dojo innen kampkunst kan stå alene heller være en del av ett større nettverk, i så tilfelle blir det stedet som oppfattes som hovedsete kalt hombu’dojo.

Dojo’kun – Treningshallens regler. Ett sett med regler funnet i enkelte treningshaller, enten ved inngangspartiet eller på hovedveggen. Ettersigende skal disse reglene ha opphav hos Kanga Sakugawa og senere blitt kalligrafert av Gichin Funakoshi, selv om det har aldri blitt funnet en signert versjon.

Det er verd å merke seg at det ikke kan dokumenteres noen referanser til dojo’kun forut for 1960 årene, og en mer sannsynlig forklaring er at dojo’kun er ett resultat av JKA offiserenes arbeid.

I så hensende er det også verd å merke seg at å benytte dojo’kun står i en særstilling innenfor shotokan karate. Riktignok finnes det dojo’kun i andre karatestilarter også, men de skiller seg merkbart i lengde og innhold ifra shotokan og JKA versjonen.

Felles for alle versjonene av dojo’kun er at de legger vekt på en stor grad av selvutvikling og selvrealisering, og de blir oftest brukt opp mot yngre utøver at stilarten.

Dokko’do – Dokkodo. Kort verk av Miyamoto Musashi, best oversatt til å forstås som veien å følge alene. Teksten inneholder 19 eller 21 moralske instruksjoner avhengig av hvilken versjon av dokko’do man leser.

Verket ble ettersigende skrevet kort tid forut for Muashi sin død, og inneholder en meget asketisk holdning ovenfor livet.

Doraku Niten – Doraku Niten. Annet navn på Miyamoto Musashi. Japans mest kjente samurai gjennom tidene og forfatter av fem ringers boken som omhandler fektekunst og strategi.

Han er antatt født rundt 1584 og levde frem til 1645, og etter egen uttalelse vært i 60 dueller uten å ha tapt en eneste kamp.

I sin tidlige barndom er det antatt at han ble oppfostret av sin onkel som var prest, og at han fikk kunnskap om å lese og skrive derifra. Det er antatt at hans far har lært han familiens fektekunst og bruk av våpenet kalt jutte.

Det som er kjent av hans liv er i beste fall en sammenblanding av fakta og fiksjon, mye på grunn av Eiji Yoshikawas historiske noveller om samuraiens liv.

Imidlertid er det ansett at han var med i sin første duell som trettenåring. Andre dueller som er sett på som autentiske er hans duell mot Yoshioka sverdskolens overhoder, hvor han beseiret 3 av familiens ledere suksessivt i like mange kamper og etterlot Yoshioka klanen ødelagt. Ettersigende gav klanen opp fektekunsten 10 år etter serien med dueller mot Miyamoto Musahi, og slo seg opp på tekstilhandel.

En annen duell som er ansett til å ha funnet sted er hans kamp mot den legendariske samuraien Sasaki Kojiro. Etterpå begynte han å reise rundt til rundt år 1640 hvor han aksepterte en stilling hos Hosokawa klanen.

I perioden som fulgte skrev Miyamoto Musahsi sine kjente tekster på strategi, hyoho’sanju’go, hyoho’shijuni’kajo og go’rin’no’sho, i tillegg til dokko’do for hans død rundt 1645.

Miyamoto Musashi er også kreditert med å ha utformet to sverds fektekunsten kjent som hyoho’niten’ichi’ryu.

Mindre kjent er hans egenskaper som kunstner og kalligrafer, som han mestret ved å produsere malerier og kalligrafer av god kvalitet.

Han var også kjent under navnene, Shinmen Takezo, Miyamoto Musashi, og Bennosuke Miyamoto.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar