Norsk S

Saga, keiser – Saga’tennõ. Den femtiandre keiser i Japan etter tradisjonell kronskifte. Han hadde regime i fra år 809 til år 823 allmenn tid.

Keiseren ble 56 år gammel, født i år 786 og døde i år 842, hans fødenavn var Kamino’shinnõ.

Saigo Takamori – Saigo Takamori. Satsuma samurai, mest kjent for å ha ledet Satsuma opprøret i 1877 mot det nyetablerte meji styret.

Han falt ved samuraienes siste slag mot de militære styrker hvor han var utnummerert 60 til 1.

Han ble i ettertiden kjent som den siste samurai.

Saimei, keiserinne – Saimei’tenno. En mektig kvinne i Japans imperialistiske historie som tok tronen to ganger i løpet av sitt liv. Første gang i år 642 under navnet Kogyoku’tenno, hvor hun regjerte frem til hun abbdiserte i år 645. Andre gang hun inntok tronen var i år 655 og hun regjerte til sin død i år 661, da under navnet Saimei’tenno.

I forbindelse med kampkunst er Saimei’tenno best kjent for å være arrangøren av de første historiske sikre sumokampene, da hun beordret slottets vakter til å utføre en rekke sumokamper til underholdning for ett koreansk hoff. Dette ble starten på en tradisjon kalt tenran’zumo, som fortsatt eksisterer i dag i moderne form.

Sakuma Usumei – Sakuma Usumei. Karatemester i fra Tomari by. Det finnes lite tilgjengelig informasjon om han, imidlertid er han kjent for å ha vært en kampkunst instruktør for Choki Motobu.

Samurai – Samurai. Tittel på en kriger av høy rang.

Historien til samuraiene er tett knyttet opp mot den militære historie i Japan, og begge er nært forbundet med hverandre.

Det første forsøket på å organisere en hær kom så tidlig som på 700 tallet da det ble innført en lov under keiser Mommu som sa at 25 % av Japans mannlige befolkning skulle verves til hæren. Disse soldatene måtte selv stå ansvarlig for egne våpen, og fikk blant annet skattefritak i bytte for sin innsats, noe som la grunnlaget for en av de første japanske militære samfunn.

Selve uttrykket samurai blir ofte oversatt til å bety en som tjener, og under taiho koden av år 702 blir samurai brukt til å beskrive administrative tjenere med lavere rang i det imperialistiske systemet som håndterte de dagligdagse gjøremål. Selv om disse tjenerne var sivile er det nok trolig herifra uttrykket har sitt opphav, selv om det vil gå århundrer før uttrykket blir myntet på krigerklassen i samfunnet.

I det åttende og niende århundre forsøkte keiser Kammu å samle og utvide sitt rike i de nordlige regioner, men ble møtt med sterk motstand. I tillegg var det også en stadig synkende moral i de hærene som ble sendt for å nedkjempe motstanderne, og keiser Kammu var ikke i stand til å seire. På grunn av nederlagene i nord oppløste keiseren gradvis hæren og innførte shogunat, for å nedkjempe motstanderen i nord gjennom sterkere regionale ledere.

Selv om krigerne under de regionale lederne viste seg å være effektive, ble de i det imperialistiske systemet sjeldent ansett som noe mer enn barbarer.

Keiseren mistet etter hvert mye av sin makt, og familieklaner gjennom sine overhoder inntok ledende stillinger i imperiet, som igjen sørget for å selge unna posisjonen som bestyrere rundt om i landet til sine familier.

For å betale prisen for sine stillinger og bygge seg egen rikdom påla disse bestyrerne harde skatter på bønder og allmennheten. Dette økte faren for plyndring av bestyrerne og deres skattekrevere. I ett ledd for å bedre sikkerheten ville de regionale bestyrerne erverve tjenestene av utenforstående som etter hvert ble godt verset i forskjellige kampsystemer for å kunne bistå med sikkerhet.

Dette viste seg å være så effektivt at bare nærværet av disse personene kunne være nok til å skremme vekk tyver og ranere. Den åpenbare fordelen med å være den eneste væpnede part i føringer ovenfor bønder og allmennheten ble også meget synlig med gjennom de selvsomme vaktene.

Disse vaktene vil være forløperne til samuraienes inntreden i samfunnet som vi kjenner de i moderne tid, og med utspring herifra økte samuraiene sin makt gjennom klaner som inngikk beskyttelsesavtaler og politiske ekteskap, for tilslutt å forbigå det tradisjonelle aristokratiet i innflytelse, spesielt etter Hõgen opprøret i 1156.

Under denne nye konstellasjonen av makt som begynte å oppstå ved det ellevte århundre, ville de regionale styrerne som regel enten være ett fjernt familiemedlem av keiseren eller ett medlem fra en av de kongelige æresfamiliene. De ville bli sent ut for å tjene i regionen under faste fireårsavtaler, men mange av de utsendte nektet å returnere og på den måten sikret de at deres posisjon som keiserens håndhever gikk i arv til neste generasjon, og i så hensende var dette med på å legge grunnlaget for at samuraitittelen også gikk i arv i familien.

Videre sammenblanding av samuraiklaner og aristokratiet fant også sted ved at samuraiene begynte å ta opp vaner som var ordinært forbundet med aristokratiet, som musikk, poesi, og kalligrafi, samt at enkelte aristokrater tok opp samuraienes sedvaner. Etter dette var det kun formaliteter og korte avbrudd av rent keiserstyre, som skilte aristokratiet fra samuraiene, og i realiteten var makten i hendene på shogunatene og samuraiene.

Sannosuke Ueshima – Sannosuke Ueshima. Japansk karateutøver og grunnlegger av stilarten kushin’ryu. Han startet sin trening i kampkunst ved å bli lært jiu’jitsu i fra barndommen av. Senere ble han ettersigende introdusert til karate kataer i fra en lokal kjenning, blant annet channan kata og kusanku kata.

I en alder av 25 fikk Sannosuke Ueshima tildelt en høy nok grad til å kunne undervise i hans tillærte stil av jiu’jitsu og flyttet til Osaka og åpnet sin egen dojo. Ved denne treningshallen mottok han besøk og instruksjon av noen av karatens mest innflytelsesrike pionerer på den tiden som inkluderer Choki Motobu, Kanamori Kinzyo, og Choshin Chibana.

I 1932 valgte Sannosuke Ueshima å fusjonere sin jiu’jitsu med nye elementer i fra karate, og grunnla da stilarten kushin’ryu med hjelp i fra Kensei Kinjo, som er en mindre kjent karateutøver i fra Okinawa.

Sannosuke Ueshima var født i 1893 og gikk vekk i 1987, og ble tildelt ærestittelen kyoshi i 1935 av dai’nippon’butoku’kai.

Hans fulle navn er Kiyotada Sannosuke Ueshima.

Sasaki Kojiro – Sasaki Kojiro. Legendarisk samurai, best kjent for å ha vært den mest utfordrende motstander som Miyamoto Musashi hadde møtt og vunnet over.

Det er store disputter over hvorvidt duellen mellom de to legendariske samuraiene har skjedd i henhold til nedtegnede historie, og enkelte hevder heller at Miyamoto Musashi snikmyrdet Sasaki Kojiro i lag med andre medsammensvorne som en del av ett politisk spill til en klan Miyamoto Musashi senere kom til å tjene.

Satsuma, klan – Satsuma’shi. Japansk samuraiklan som spilte en større rolle i innføringen av ett imperialistisk styre i Japan under meji perioden.

Klanen fikk etterhvert ett annet syn på det nye styresettet de i utgangspunktet ønsket velkommen, og i 1877 fant Satsuma opprøret sted, motvillig ledet av Saigo Takamori. Han ble kjent som den siste samurai.

Satsuma opprøret – Seinan’senso. En mer direkte oversettelse av ordene gir betydningen sørvest krigen.

Opprøret ble startet av tidligere Satsuma samuraier for å kaste det sittende meji styret den 29. januar i 1877, motvillig ledet av Saigo Takamori.

Det var det siste og det mest alvorlige opprøret rettet mot det nye styresettet som gjorde at samuraiene mistet sin tradisjonelle maktposisjon i samfunnet. Styrets militære styrker endte opprøret den 24. september 1877.

Sawayama Muneomi – Sawayama Muneomi. Grunnlegger av Nippon kempo. Født rundt 1905, i en familie med bakgrunn i fra japansk samuraihistorie.

Når Muneomi Sawayama gikk på universitet studerte han både judo og karate. Det var sammenblandingen av teknikkene i fra de forskjellige stilene som la grunnlaget for sporten nippon kempo som offisielt ble dannet i 1932.

Muneomi døde den 27. september 1977.

Seisho Arakaki – Seisho Arakaki. Karatemester i fra Okinawa, som er best kjent innen kobudo for hans mange våpenkata inkludert bo og sai. Det er antatt at er født i 1840, men det er usikkert nøyaktig hvor hans fødested var. Troligst ble han født i landsbyen Kumemura heller den nærliggende øyen Sesoku utenfor Okinawa.

Av yrke var han ansatt ved det kongelige hoffet som translatør av kinesisk, og han reiste til Kina rundt 1870, og oppholdt seg troligest ved Beijing når han var i landet. Med hensyn til hans instruktører er lite kjent utover at han mottok instruksjon i fra Wai Xinxian når han var i Kina.

Arakaki Seisho var spesielt kjent for karatekataene niseishi, unshu,sochin, og er kreditert for å være hovedkilden for den senere utviklingen av disse kataene. Imidlertid etterlot han seg ikke noe konkret stil, og troligest er det nærmeste vi kommer til Arakaki Seisho sin kampkunst stilarten chito’ryu grunnlagt av Chitose Tsuyoshi. Han begynte å studere under Arakaki Seisho i ung alder, og senere studerte han også under Kanryo Higaonna, som også var en tidligere elev av Arakaki Seisho.

Arakaki Seisho var hadde flere kjente tilnavn, inkludert mayaa som betyr katten. Tilnavnet fikk han på grunn av hans unike evne til å kunne hoppe høyt opp i luften uten å lage en lyd. Han var også kjent som kamadeunchu, på grunn av hans kunnskap i bruk av sigd som våpen. I hans senere år var han kjent som Arakaki’ou, som best kan beskrives som Arakaki den gamle.

Han gikk vekk rundt 1920.

Sekiguchi – Sekiguchi. Mester i kyo’do. I sammenheng med karate er han kjent for å være Yasutsune Azato sin læremester i bueskyting.

Shinmen Takezo – Shinmen Takezo. Annet navn på Miyamoto Musashi. Japans mest kjente samurai gjennom tidene og forfatter av fem ringers boken som omhandler fektekunst og strategi.

Han er antatt født rundt 1584 og levde frem til 1645, og etter egen uttalelse vært i 60 dueller uten å ha tapt en eneste kamp.

I sin tidlige barndom er det antatt at han ble oppfostret av sin onkel som var prest, og at han fikk kunnskap om å lese og skrive derifra. Det er antatt at hans far har lært han familiens fektekunst og bruk av våpenet kalt jutte.

Det som er kjent av hans liv er i beste fall en sammenblanding av fakta og fiksjon, mye på grunn av Eiji Yoshikawas historiske noveller om samuraiens liv.

Imidlertid er det ansett at han var med i sin første duell som trettenåring. Andre dueller som er sett på som autentiske er hans duell mot Yoshioka sverdskolens overhoder, hvor han beseiret 3 av familiens ledere suksessivt i like mange kamper og etterlot Yoshioka klanen ødelagt. Ettersigende gav klanen opp fektekunsten 10 år etter serien med dueller mot Miyamoto Musahi, og slo seg opp på tekstilhandel.

En annen duell som er ansett til å ha funnet sted er hans kamp mot den legendariske samuraien Sasaki Kojiro. Etterpå begynte han å reise rundt til rundt år 1640 hvor han aksepterte en stilling hos Hosokawa klanen.

I perioden som fulgte skrev Miyamoto Musahsi sine kjente tekster på strategi, hyoho’sanjugo, hyoho’shijuni’kajo og go’rin’no’sho, i tillegg til dokko’do for hans død rundt 1645.

Miyamoto Musashi er også kreditert med å ha utformet to sverds fektekunsten kjent som hyoho’nitenichi’ryu.

Mindre kjent er hans egenskaper som kunstner og kalligrafer, som han mestret ved å produsere malerier og kalligrafer av god kvalitet.

Han var også kjent under navnene, Miyamoto Musashi, Miyamoto Bennosuke, og Niten Doraku.

Shintaro Ozawa – Shintaro Ozawa. Kommisjonær for skoleseksjonen i Japans Kagoshima distrikt. Er delvis ansvarlig for at karate ble en del av den fysiske treningen ved skoler i Shuri og Daiichi etter 1902.

Dette kom i stand etter påtrykk i fra Shintaro Ozawa gjennom ett brev han sendte til datidens utdanningsdepartement i Japan, som samme år bifalt at karate kunne brukes i undervisningsøyemed ved de nevnte skolene.

Shintaro Yoshizato – Shintaro Yoshizato. Kampkunstutøver best kjent innen kushin’ryu, og elev av Kensei Kinjo og Sannosuke Ueshima.

Dro til Okinawa sammen med Kanamori Kinzyo for å promotere kushin karatestilarten på midten av 1960 tallet.

Shinto, religion – Shinto. En religion uten grunnlegger eller opphavsperson. Den har oppstått gjennom flere hundre år med utøvelse av ritualer med religiøst innhold, men har ikke noe formalisert troslære eller skikker. Sentralt i religionen står derimot utførelsen av seremonier, som skal opprettholde kontakten med det guddommelige.

Ett annet sentralt element i religionen er de guddommelige elementene som kalles kami. En annen forståelse av ordet er ånd. I shinto viser åndene seg i både gjenstander, natur, dyr og mennesker, og å tilbe disse åndene har stått sentralt i religionen da Japan var ett landbrukssamfunn.

Ett annet viktig aspekt er å tilbe ens forfedre, og dette ble underbygget med konfutismens inntog i Japan.

Med utviklingen av samfunnet har shinto blitt benyttet til å underbygge maktstrukturer, spesielt med henvisninger til at keiseren er nedkommet til jorden i fra solguden, Amaterasu. Etter dette ble det vanlig å dyrke de avdøde keisernes ånder, som senere utviklet seg til å dyrke selve keiseren som en levende ånd.

I 1867 kuppet keiser Meiji makten i fra shogunatet, og det ble starten på en politisk og ideologisk fornyelse i landet, med shinto som statsreligion. I denne perioden ble maktfragmentene i samfunnet nøye vevd sammen, og politikk, militær, samt religion ble uløselig knyttet opp mot hverandre.

Blant annet Japans selvmordspiloter under andre verdenskrig er ett resultat av dette, da de etter sin død øyeblikkelig ble oppløftet til kamier, og fikk seremonier holdt i sin ære ved forskjellige shinto templer.

Etter Japans overgivelse i andre verdenskrig så keiseren seg nødt til å sende ut melding til folket hvor han gav fra seg sin guddommelighet, og derav ble shinto avskaffet som statsreligion. Imidlertid levde religionen videre i alminnelig folklig form, og styret av templer og presteskap kontrolleres nå av valgte organisasjoner.

Shinto har gitt liv til mange moderne japanske religioner, blant annet omoto, som har hatt innvirkning på kampsystemet aikido gjennom sin grunnlegger Morihei Ueshiba.

Shiraha Hideki – Shiraha Hideki. Japansk kickbokser og en meget populær utøver av sporten i tidlig alder, best kjent under sitt boksealias Tadashi Sawamura. Han hadde sin proffdebut i 1966, og gikk 241 kamper før han trakk seg tilbake i 1977.

Utav sine kamper vant han 232 (hvor 228 var på K.O.), 4 endte i uavgjort, og han tapte 5.

Tadashi Sawamura er ofte oppgitt som grunnen til kickboksingens tidlige popularitet på 1960 og 70 tallet.

Shitsunen Tokumine – Shitsunen Tokumine. Karatemester i fra Okinawa, best kjent for å ha vært en av Choki Motobu sine instruktører.

I tillegg var han godt kjent for sine egenskaper med våpen, spesielt i bruk av bo. Det finnes blant annet ett våpenmønster oppkalt etter Tokumine.

Imidlertid så var Tokumine Shitsunen muligens best kjent for å ha vært drikkfeldig og en bråkemaker. Blant annet er det blitt hevdet at som betaling for instruksjon måtte Choki Motobu ta med en flaske brennevin til Tokumine, og at han endte sine dager i eksil etter å ha slått ned over 20 ordensmenn i ett fylleslag.

Shuri, by – Shuri. By grunnlagt rundt slottet til den okinawiske kongefamilie, som siden har vokst sammen med nabobyen Naha.

I moderne tid ble byen Naha grunnlagt i 1921, og gamle Shuri by er nå en bydel. Opp gjennom historien har Shuri i likhet med de andre byene i det samme distriktet huset mange kjente karatemestere med tilhold i denne byen. Det var også ved slottet i Shuri at Gichin Funakoshi holdt sin oppvisning i karate for den japanske kronprinsen i 1921.

Shushiwa – Shushiwa. Kinesisk munk og kampkunstutøver som er kreditert for å ha skapt det som blir omtalt som pangainoon systemet. Han lærte ettersigende forskjellige kampsystemer ved buddhistiske templer. Det er trolig kombinasjon av disse systemene som har gitt opphav til at de kampkunster han lært fra seg ble døpt pangainoon, som best kan omtrentlig oversette til å forstås som halv myk og halv hard.

Shushiwa skal ha levd mellom 1874 og 1926, og døde av en alvorlig sykdom som femtitoåring. Han er også kjent under navnet Chou Tsu Ho.

Sittende, meditasjon – Zazen. Øvelse innen zen buddhisme brukt for å roe kroppen og åpne sinnet for økt selvinnsikt og innsikt i naturens gang.

I zen relaterte kampsystemer finner man ofte at utøvere gjennomfører en form for zazen gjennom utførelsen av mokuso, selv om andre former for å øve på zazen også eksisterer.

Skole, Yoshioka fektestil – Yoshioka’ryu. Sverdskole grunnlagt av Kenbo Yoshioka, i den første halvdelen av 1500 tallet.

Historien til fektestilen ble kortlevd, og endte kort tid etter familiens serie med dueller mot Miyamoto Musashi tidlig på 1600 tallet.

Skulder – Kata. Den japanske betegnelsen på skulder, spesielt brukt innen kampkunst.

Slag, gjennombrytende – Tsuki. Definisjon på slag utført med hendene som har en større grad av gjennombrytende effekt mot målområde.

Slag, suffiks – Zuki. Støtteknikker utført med hendene med en gjennombrytende effekt på målområde. Skrives tsuki, hvor zuki blir suffiksformen av ordet, når det kobles opp mot ett prefiks.

Slott, Azuchi – Azuchi’jo. Slott reist av Oda Nobunaga rundt 1576 ved innsjøen tidligere kjent som Omi’ko, plassert på en avstand som gjorde det mulig å overvåke trafikken inn mot datidens hovedstad, Kyoto.

Slottets historie ble kortlevd etter at det brant ned 1582, kort tid etter Oda Nobunagas død.

I forbindelse med stridskunst er det kjent som arenaen til datidens største sumobryter konkurranse i 1578 når 1500 brytere var samlet ved slottet.

So Nei Chu – So Nei Chu. Koreansk innflytter i Tokyo, som var en godt skolert kampkunst utøver og filosof. Han er best kjent for å ha vært en inspirator for Masutatsu Oyama når han valgte å isolere seg fra sivilisasjonen for å trene og studere.

Det finnes lite verifiserbar informasjon om So Nei Chu, og det antas at en av grunnene for dette er at han valgte å flytte hjem til Korea.

Sokon Matsumura – Sokon Matsumura. Legendarisk karatemester, ofte kreditert med å være den lineære karatens far. Trolig var han født rundt 1809 utenfor Shuri by i en overklassefamilie.

Han var godt trent i kampsystemer, men hvem hans lærere var finnes det ingen direkte nedtegnelser over. Imidlertid blir det indikert fra flere kilder at han trente under kinesiske offiserer som tjenestegjorde på Okinawa på den tiden, blant annet Iwah og Ason, samt andre personer som Chinto og Sakugawa.

Sokon Matsumura gjennomførte på bakgrunn av sin status en utdanning i filosofi og kalligrafi, og ble etter hvert en offiser ved kongens stab. Han er imidlertid best kjent for å ha tjenestegjort som øverste kommandør over livvaktene til hele 3 av okinawas konger.

Matsumura besøkte Kina to ganger i løpet av sitt liv i offisielle ærender, og det er blitt hevdet at han tok med seg mange kataer hjem til Okinawa etter sine besøk.

Han er også kjent for å ha vært våpenkyndig, og at han blant annet skulle ha mottatt opplæring i jigen’ryu ken’jitsu etter å ha vært i offisielt besøk hos Satsumura klanen. Sistnevnte kan trolig ha vært en sterk påvirkning til hans tilnavn som bushi som betyr kriger, etter hans opphold hos klanens samuraier.

Hans prinsipielle studenter var Ishimine, Kiyuna, Kuwae, Tawada, Azato og Itosu. Hvorav sistnevnte må sies å ha vært den viktigste i historisk kontekst.

Matsumura er antatt til å ha gått vekk rundt skiftet av århundret, og han ble cirka 92 år gammel.

Stilarts hovedkvarter – Hombu’dojo. Uttrykk brukt for å beskrive det som er en stilart sitt hovedsete, enten administrativt eller i forbindelse med seniorinstruktører.

Strategiskolen om to sverd som ett – Hyoho’niten’ichi’ryu. Fektestil grunnlagt rundt 1640 som fortsatt eksisterer i dag. Stilen er basert på arbeidet til Miyamoto Musashi.

Uttrykket er best oversatt til å forstås som strategiskolen om to sverd som ett som understreker stilens bruk av to sverd samtidig.

Stilen er ofte basert på skriftlige verk som Miyamoto Musashi etterlot seg, hvor det viktigste er 5 ringers boken som brukes som en teknisk referansemanual og filosofisk base.

Strid – Bu. Kan også forstås som kamp heller krig. Blir som regel brukt som bestanddel i uttrykk som beskriver krigskunster.

Stridsmetodikk, bujutsu – Bu’jitsu. Betegnelse på stridstrening innen en koryu, hvor en gjennomgikk en metodisk opplæring av de forskjellige væpnede og uvæpnede systemene til en kampskole.

Uttrykket er satt sammen av bu og jitsu og forstås henholdsvis som militær og metode, og i så henseende kan uttrykket tolkes til å forstås som militærmetode. Det vil si opplæring som kan brukes til krigføring.

En moderne fortolkning vil eksempelvis være en soldats trening, uten at det støttes av kanjiene som brukes for å skrive ordet.

Større, suffiks – Dai. Ordet brukes som suffiks i forbindelse med mønster for å indikere at det er den større av to.

Suinin, keiser – Suinin’tennõ. Historisk oppgitt til å ha vært den ellevte keiseren av Japan. Imidlertid er det ingen håndfaste bevis på at keiseren faktisk har levd, men blant annet historier i fra nihon’shoki som forteller om hans rolle i en brytekamp mellom Nomi’No’Sukune og Taima’No’Kehaya er med på underbygge teoriene om hans eksistens.

Det er den samme brytekampen som er historisk viktig for sumo, hvor Nomi’No’Sukune seier førte til at han ble kjent som sumobrytingens far.

Suinin’tennõ er også kjent som Ikumeiribikoisachi’No’Mikoto.

Sumobryting – Sumo. Japans suverent mest populære tilskuersport, klassifisert som gendai’budo som omtrent kan forstås som en moderne kampsport. Imidlertid har sporten lange røtter, og er troligest over 2000 år gammel om en bruker uttrykket vidt nok.

De tidligste nedtegnelsen om sumo finnes i kojiki, japans eldste bok som hovedsakelig består av mytologi om landets opprinnelse. Den forteller en historie om to gudeskikkelser, Takemikazuchi og Takeminakata som slåss over retten til landet. De brøt med hverandre i lange tider langs kysten til vinneren ble Takemikazuchi , som etterpå grunnla den keiserfamilien og ble imperiets far.

Ser vi vekk i fra legenden så er det usikkert når grunnlaget for sumo ble til, men hulemalerier indikerer at det kan ha vært i forbindelse med landbruksritualer hvor menn brøt med hverandre for  å få hell i jakten -og landbruket.

I følge boken nihon’shoki, ble den første sumokampen mellom vanlige menn holdt i år 23 før allmenn tid. Legenden forteller at keiser Suinin inviterte pottemakeren Nomi’No’Sukune til å bryte med Taima’No’Kehaya, beskrevet som en bølle og trøbbelmaker.

De to brøt med hverandre en ganske lang stund før Nomi’No’Sukune fikk overtaket og gav Taima’No’Kehaya flere dødelige spark i brystet.

I ettertid er Nomi’No’Sukune blitt udødeliggjort  som sumobrytingens far.

Imidlertid er den første sumokampen som er ansett som historiske sikkert dokumentert satt til år 642, når keiserinne Kogyoku befalte slottets vakter til å utføre en serie sumokamper til underholdning for en utsendelse fra det koreanske hoff.

Dette utviklet seg senere til en tradisjon kjent som tenran’zumo, som er sumokamper i nærvær av kongelige.  Denne tradisjonen eksisterer fortsatt i dag.

Andre viktige milepæler i sumobrytingens historie er under styret til keiser Saga, da sumobryting ble oppfordret studert som en kampkunst. Regler og teknikker ble også mer fast etablert i denne perioden.

Senere under styret til Oda Nobunaga, ble en stor sumo turnering avholdt, med over 1500 brytere tilstede ved Nobunagas slott.

Det er ved denne turneringen at konkurranseområde for første gang ble markert. Før dette var konkurranseområdet enkelt og greit markert ved hvor publikum stod.

Mellom 1650 og 1800-tallet var årene gode for Sumobryterene, og hvis gode nok kunne de bli ansatt hos lensherrer for statusgrunner. Da ville de oppnå både gode lønninger og stipender. I skjeldne tilfeller ville de også oppnå en samurais status.

Sumobryting ble etablert som en offisiell sport i 1684, først i Edo og siden i Osaka i 1691. Til slutt i Kyoto i 1699, såfremt at konkurransene var av en slik natur at inntektene fra kampene bidro til å vedlikehold av felles offentlige goder.

Sporten oppleved en tilbakegang ved starten av meiji perioden, men nedgangen ble møtt med mottiltak etter kort for å sørge for at tradisjonene ble holdt vedlike.

I moderne tider er sumobryting en sport med økende internasjonal appell, men det er fortsatt kun i Japan at sporten har en egen profesjonell liga.

Sumobryting, i keiserens nærvær – Tenran’zumo. Definisjonen på sumobryting som utføres under tilstedeværelsen av den japanske keiser.

Tradisjonen startet under styret til keiserinne Saimei rundt år 655, allmenn tid.

Sverd, bambus – Shinai. Treningssverd utviklet i edo perioden laget av bambus for tryggere å kunne trene fektekunsten på en praktisk måte. Blir fortsatt benyttet i dag av japanske fektekunster.

Sverdforbud, kunngjøring – Haito’rei. Den 28. mars 1876 offentliggjorde den nylig etablerte meiji regjeringen sin kunngjøring som gjorde det forbudt for personer å bære sverd offentlig, med unntak for det militære og politimakten. Overtredelser av kunngjøringen ville medføre at sverdene ble konfiskert.

Kunngjøringen var ett ledd av moderniseringen av Japan som sørget for at samuraiene mistet sine privilegier.

Forut for denne kunngjøringen hadde meiji regjeringen blant annet sørget for en militær sentralisering ved å opprette en nasjonal ledet hærstyrke. Dette medførte at samuraiene mistet stipendene sine fra de tidligere føydale lederene.

I tillegg kunngjorde også  meiji regjeringen dampatsurei, som forlangte at samuraiene måtte klippe av seg sin toppknute.

Sverdhelgen – Kensei. Ærestittel brukt om spesielt begavede samuraier eller sverdmestre. Blir gjerne brukt for å implementer en grad av moralsk forhøyelse hos vedkommende. Tittelen bærer stor prestisje, og det er allment anerkjent at det ikke skulle finnes mer enn en kensei til enhver tid.

Når en bytter ut kanji tegnet for sverd med knyttneve får vi uttrykket knyttenevens helgen som har identisk uttalelse. Denne ærestittelen blir brukt på kampkunstmestre, gjerne i fra tidlig okinawisk alder.

Sverdtrekkingens metode, iai jutsu – Iai’jiutsu. Oversatt kan iai som konsept best forstås som en mental tilstedeværelse og øyeblikkelig handling, og jiutsu henviser til metode.

Det er en forskjell mellom do og jitsu som suffiks til iai, men disse er ofte så innarbeidet at de brukes vekselvis om hverandre i daglig tale. I tillegg blir de ofte sett på to sider av samme sak, hvor en ikke kan trene stridskunst uten å trene sinnet, og en kan ikke ha en krigers sinn uten å trene stridskunstens teknikker. Imidlertid er det implisert i iai’jiutsu at treningen legger mer vekt på praktiske teknikker enn det filosofiske grunnet suffikset som henviser til metode.

Hovedsakelig er innebærer treningsmetoden i iai’jiutsu ett fokus på å trekke sverdet og ende en konflikt med ett sammenhengende kutt, hvorpå det å putte sverdet tilbake i sliren også er en del av dette fokuset.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar