Norsk M

Mahayana, buddhisme – Mahayana buddhisme. En av de to store hovedretningene inne buddhisme. Det er under denne retningen av buddhisme man finner zen filosofien.

Malayisk boksing, tomoi – Tomoi. System mye likt sine øst asiatiske søskensystemer, hvor hender, føtter, knær, og albuer brukes som slagvåpen i en boksekamp.

Med bakgrunn i malaysisk språk blir en passende oversettelse av tomoi mer dirkete albuer og knær.

Masutatsu Oyama – Masutatsu Oyama. Grunnleggeren av Kyokushinkai karate.

Født den 27. juli i 1923, ved en landsby i nærheten av det som er Gunsan by i dagens sør Korea. Hans fødenavn var Yong I’Choi. Han var den fjerde gutten i søskenflokk på seks gutter og en jente

I en ung alder flyttet han til sin søster sør i Kina. Her gikk Masutatsu Oyama på skole. Selv om han ettersigende ikke var særlig skoleflink, gikk han nesten 10 kilometer hver dag til for å komme frem. Som niåring mottok Masutatsu Oyama sin første instruksjon i kinesisk kampkunst i fra en av arbeiderne ved gården hvor han bodde. Noen år senere flyttet han tilbake igjen til Korea, hvor han fortsatte å trene lokale kampkunster.

I 1938, som femtenåring, flyttet Masutatsu Oyama til Tokyo i Japan etter ett ønske om å bli kampfly pilot. Han begynte på sine studier ved Yamanashi flyskole for unge, men ettersigende var livet hard for en ung Oyama i Tokyo og han hadde en tung tid på flyskolen og han sluttet etterhvert.

Imidlertid på universitetsgrunnen fikk han øye på en gruppe studenter som trente okinawisk karate, og han ble med en gang fanget av det han så. Kort tid etter begynt Masutatsu Oyama å studere under Gichin Funakoshi, og hans gode talent gjorde at han steg raskt i gradene, og som syttenåring holdt han nidan.

Som tjueåring holdt Masutatsu Oyama yondan under Gichin Funakoshi, i tillegg hadde han gjort seg bemerket som en god student innen judo på samme tid.

Etter slutten av andre verdenskrig i 1945 tok livet til Masutatsu Oyama en ny vending da han traff So Nei Chu, en koreansk innflytter bosatt i Tokyo som var en fremtredende personlighet innen kampkunst og filosofi. Han hadde en stor innflytelse på Masutatsu Oyama, og foreslo at Oyama trakk seg tilbake fra sivilisasjonen og konsentrerte seg om seg selv gjennom trening og studier av de klassiske tekstene inne filosofi.

I samme periode hadde også Masutatsu Oyama truffet forfatteren Eiji Yoshikawa som hadde utgitt en novelle om Miyamoto Musashi, som var en av japans mektigste samuraier gjennom tidene samt grunnlegger av hyoho’niten’ichi’ryu, som er to sverds fektekunst.

Det var etter dette at Masutatsu Oyama ettersigende bestemte seg for å trekke til fjellene for å trene seg selv utenfor sivilisasjonens komfort. Han dro sammen med en partner til Minobu fjellet, og trente og studerte der i fjorten måneder stort sett alene da hans partner visstnok dro tilbake etter seks måneder.

Masutatsu Oyama returnerte da hans sponsor ikke lenger kunne forsyne han med de provianter han trengte for å overleve. Selv hadde han planlagt å tilbringe tre år i fjellene.

I 1947, etter sin retur til sivilisasjonen deltar Masutatsu Oyama i det første nasjonale kampkunst mesterskapet, i avdelingen for karate og vinner.

Uavhengig av seier i det nasjonale mesterskapet valgte Masutatsu Oyama igjen å trekke seg tilbake for å trene, og denne gangen dro han ettersigende til Kiyozumi fjellet hvor han gjennomførte ett hard treningsprogram som varte i atten måneder med mål om å bli en mer selvsikker og innsiktsfull person.

Da Masutatsu Oyama igjen returnerte begynte han å teste og demonstrere sin styrke gjennom å bryte med okser. Han bodde i nærheten av ett slakteri på denne tiden og han sloss mot 52 okser, hvorav han påståelig drepte tre stykker med ett eneste slag. Det var i denne perioden av hans liv at han fikk tilnavnet guds hånd gjennom hans tilnærming til samuraienes uttrykk om ichi’geki’hissatsu, som best kan oversettes til å bety ett slag, sikker død.

Det var også i samme periode at han gjennomførte sin legendariske hundre manns kamp, hvor han i en tre dagers periode gikk tre hundre 2 minutts kamper mot like mange menn.

I etterfølgende periode tok Masutatsu Oyama imot alle utfordringer og han møtte 270 motstandere og vant alle sine kamper, hvor ingen varte mer enn 3 minutt.

Masutatsu Oyama begynte å undervise rundt 1953, de første årene på en gressplen i Tokyo, men i 1956 åpnet han sin første dojo i ett tidligere ballettstudio i nærheten av Rikkyo universitet i Tokyo.

Det var imidlertid først i 1964 at Masutatsu Oyama sin karate tok navnet Kyokushinkai da han flyttet treningen inn i ny lokaler og opprettet forbundet IKO, international karate organization.

Masutatsu Oyama døde brått av lungekreft i 1994. Han ble 70 år gammel.

Matsumora Kosaku – Matsumora Kosaku. Tidlig karatemester i fra Okinawa som levde cirka mellom 1829 og 1898. Født vest ved datidens Tomari by, han vokste ettersigende opp til å bli en kort og muskulær ung mann.

Han ble som medlem av en privilegert familie skolert i både kalligrafi og kinesisk filosofi.

Han studerte kampsystemer under mestrene Uku Giko og Teruya Kishin, som hver for seg lærte han forskjellige mønstere. Blant annet er det hevdet at han lærte naihanchi i fra Uku Giko, samt passai, wanshu, og wankan som de viktigste i fra Teruya Kishin.

Kosaku Matsumora er kjent som en legendarisk forkjemper av de svakes rettigheter, og han skal ettersigende stått opp mot overmakt mer enn en gang.

En av historiene som knytter seg til han er at avvæpnet en Satsuma samurai som var gått til angrep på landsbymenn i fra Tomari, ved å ta sverdet i fra han. For en samurai finnes det ingen verre skam en å bli fratatt sitt sverd, og Kosaku Matsumora måtte gå i gjemsel etterpå for å unngå de kommende represaliene i fra Satsuma klanen.

Andre historier som knytter seg til Kosaku Matsumora er at han berget unna finanser og verdisaker under etableringen av meji perioden da myndighetene sømfarte landet og konfiskerte verdisaker som skulle tilbakeføres til myndighetene. Verdiene som Matsumora berget unna ble gitt tilbake til folket i Tomari, og på grunn av hans handlinger ble han gitt tilnavnet knyttenevens helgen.

Det er blitt reist ett monument til ære for Kosaku Matsumora ved Tomari Arayashiki Park i nåtidens Naha by.

Matsumura Sokon – Matsumura Sokon. Legendarisk karatemester, ofte kreditert med å være den lineære karatens far. Trolig var han født rundt 1809 utenfor Shuri by i en overklassefamilie.

Han var godt trent i kampsystemer, men hvem hans lærere var finnes det ingen direkte nedtegnelser over. Imidlertid blir det indikert fra flere kilder at han trente under kinesiske offiserer som tjenestegjorde på Okinawa på den tiden, blant annet Iwah og Ason, samt andre personer som Chinto og Sakugawa.

Sokon Matsumura gjennomførte på bakgrunn av sin status en utdanning i filosofi og kalligrafi, og ble etter hvert en offiser ved kongens stab. Han er imidlertid best kjent for å ha tjenestegjort som øverste kommandør over livvaktene til hele 3 av okinawas konger.

Matsumura besøkte Kina to ganger i løpet av sitt liv i offisielle ærender, og det er blitt hevdet at han tok med seg mange kataer hjem til Okinawa etter sine besøk.

Han er også kjent for å ha vært våpenkyndig, og at han blant annet skulle ha mottatt opplæring i jigen’ryu ken’jitsu etter å ha vært i offisielt besøk hos Satsumura klanen. Sistnevnte kan trolig ha vært en sterk påvirkning til hans tilnavn som bushi som betyr kriger, etter hans opphold hos klanens samuraier.

Hans prinsipielle studenter var Ishimine, Kiyuna, Kuwae, Tawada, Azato og Itosu. Hvorav sistnevnte må sies å ha vært den viktigste i historisk kontekst.

Matsumura er antatt til å ha gått vekk rundt skiftet av århundret, og han ble cirka 92 år gammel.

Mattson George – Mattson George. Amerikansk kampkunst utøver, best kjent for å ha vært en av pionerene innen utviklingen av uechi’ryu stilarten av karate i U.S.A.

Han var den første utenlandske studenten som ble akseptert av Ryuyu Tomoyose, og etter å ha endt sin tjeneste i den amerikanske marinen begynte han å arbeide med å spre karate i sitt hjemland med base i Boston område.

Meditasjon – Mokuso. I forbindelse med kampkunst benyttes mokuso hovedsakelig som ett redskap for å oppnå en tilstand hvor instinktet styrer treningen fremfor å ha en aktiv tankeprosses ovenfor alt en gjør.

Ett av målene i de zen relaterte kampkunsten å transendere inn i en instinktiv tilstand, hvor man blir ett med kampkunsten, og ikke bare en utøver av kampkunsten.

Meditasjon, sittende – Zazen. Øvelse innen zen buddhisme brukt for å roe kroppen og åpne sinnet for økende selvinnsikt og innsikt i naturens gang.

I zen relaterte kampsystemer finner man ofte at utøvere gjennomfører en form for zazen gjennom utførelsen av mokuso, selv om andre former for zazen også eksisterer.

Megata, rytter – Megata. Kjent japansk hesterytter, spesielt bemerket for å ha vært instruktør ved stallen til keiseren i meji perioden, samt for å ha vært rytterinstruktøren til karatemesteren Yasutsune Azato.

Meiji perioden – Meiji’jidai. Periode i japansk historie som starter ved at keiser Meiji overtar makten i fra Tokugawa shogunatet til fordel for ett mer demokratisk styre. Perioden varte i fra 1868 til 1912, og oversatt kan navnet meiji’jidai forstås som den opplyste periode.

Moderniseringen av Japan startet for alvor i denne perioden etter Tokugawa klanens fall fra makten.

Meitoku Yagi – Meitoku Yagi. Okinawisk kampkunstutøver født ved Naha by i 1912. Som fjortenåring begynte han å studere under Chojun Miyagi, og Meitoku Yagi fikk full innførsel i goju’ryu systemet.

Han er den eneste av studenten under Chojun Miyagi som fikk tillatelse til å åpne en egen dojo, og i 1953 åpnet han dørene til sin treningshall som han døpte gojo’ryu’meibu’kan.

I tiårene 1970 og 1980, skapte Meitoku Yagi ett eget sett med kataer som blir brukt innen meibukan karate systemet.

I 1986 ble Meitoku Yagi erklært for en levende nasjonalskatt i Japan, og han fortsatte å promotere karate frem til sin død i 2002. Han ble 91 år gammel.

Metode, jutsu – jitsu. Ord brukt til å beskrive metode, men blir også brukt for å beskrive kunst, som i kunsten å utføre noe.

I henhold til kampsystemer så brukes ordet som en motvekt til ordet do for å vise til en hovedvekt på det praktiske fremfor det filosofiske.

Metoden for å trekke sverdet, batto jutsu – Batto’jitsu. Hvordan trekke sverdet og kutte i en flytende bevegelse med den hensikt å ende en konflikt umiddelbart.

Kan også bli omtalt som iai’jitsu, batto’do, iai’do, og batto’kiri. Uttrykkene har forskjellige nyanser, hovedsakelig mellom do og jitsu, men disse er ofte så innarbeidet at de brukes vekselvis om hverandre i daglig tale. I tillegg blir de ofte sett på to sider av samme sak, hvor en ikke kan trene stridskunst uten å trene sinnet, og en kan ikke ha en krigers sinn uten å trene stridskunstens teknikker.

Imidlertid er det implisert i batto’jitsu at treningen legger mer vekt på praktiske teknikker enn det filosofiske grunnet suffikset som henviser til metode. Do derimot ville ha henvist til det filosofiske aspektet og selvutviklingen det innebærer å trene i battou.

En ofte synlig forskjell er at i batto’jitsu så blir det foretatt kutt på våte stråmatter, mens dette sjeldent forekommer i batto’do heller iai’do. I tillegg er vanlig å utføre mer enn ett kutt etter at sverdet er trukket i batto’jitsu, men ikke i batto’do heller iai’do som fokuserer på det ene første kuttet og det å putte sverdet tilbake i sliren etterpå.

Metode for å trekke sverdet, iai jutsu – Iai’jiutsu. Oversatt kan iai som konsept best forstås som en mental tilstedeværelse og øyeblikkelig handling, og jiutsu henviser til metode.

Det er en forskjell mellom do og jitsu som suffiks til iai, men disse er ofte så innarbeidet at de brukes vekselvis om hverandre i daglig tale. I tillegg blir de ofte sett på to sider av samme sak, hvor en ikke kan trene stridskunst uten å trene sinnet, og en kan ikke ha en krigers sinn uten å trene stridskunstens teknikker. Imidlertid er det implisert i iai’jiutsu at treningen legger mer vekt på praktiske teknikker enn det filosofiske grunnet suffikset som henviser til metode.

Hovedsakelig er innebærer treningsmetoden i iai’jiutsu ett fokus på å trekke sverdet og ende en konflikt med ett sammenhengende kutt, hvorpå det å putte sverdet tilbake i sliren også er en del av dette fokuset.

Metropolis, Kyoto – Keishi. Oversatt til japansk betyr ordet omtrent metropolis, og er en eldre, lite brukt betegnelse på Kyoto by.

Mindre, suffiks – Sho. Ordet brukes som suffiks i forbindelse med mønster for å indikere at det er den mindre av to.

Minobu fjellet – Minobu’yama. Etter samtaler med So Nei Chu og Eiji Yoshikawa dro Kyokushinkai sin grunnlegger Masutatsu Oyama til dette fjellet for å trene i isolasjon fra samfunnet. Han tilbrakte fjorten måneder på fjellet før han returnerte til sivilisasjonen.

Det er ved det samme fjellet av den legendariske samuraien Miyamoto Musashi ettersigende grunnla sin to sverds fektekunst, kalt hyoho’niten’ichi’ryu.

Miyagi Chojun – Miyagi Chojun. Legendarisk kampkunstutøver i fra Okinawa, best kjent som grunnleggeren av goju’ryu systemet. Født i 1888 ved Naha by.

Begynte å studere kampkunst som elleveåring under Ryuko Aragaki før han ble henvist til Kanryo Higaonna som fjortenåring. Chojun Miyagi studerte under Kanryo Higaonna de neste fjorten årene frem til læremesterens død i 1915. Senere samme år reiste Chojun Miyagi til Fuzhou i Kina, trolig for blant annet å studere kinesisk kampkunst.

Når Chojun Miyagi returnerte til Okinawa begynte han å undervise i kampkunst. Han arbeidet også med å knytte til seg kontakter med kampkunstbakgrunn i fra Kina som var bosatt på Okinawa. Blant annet ble Chojun Miyagi venner med Wu Xianshui og Tang Daiji. To innflyttere som henholdsvis sysselsatte seg som teforhandler og håndverker, men som var kjent for å ha tatt til seg kampkunststudenter. For Chojun Miyagi viste vennskapet seg å være en hjelpende hand, da det er gjennom Wu Xianshui han ble introdusert til en mester av luohan quan som han studerte under neste gang han besøkte Fuzhou i Kina.

I 1921 da den japanske kronprinsen på sin reise til Europa besøkte Okinawa, ble det avholdt en karate oppvisning for hans ære på slottet ved Shuri by. Oppvisningen ble organisert av Gichin Funakoshi, og Chojun Miyagi deltok ved å vise frem karate representativ for Naha distriktet på Okinawa.

I 1926 var Chojun Miyagi med på å grunnlegge Okinawa karate’kenkyu’kai, som oversatt best kan forstås som Okinawas karate studieklubb, sammen med Chomo Hanashiro, Choyu Motobu og Kenwa Mabuni.

Chojun Miyagi besøkte året etter Jigoro Kano, grunnleggeren av judo, og demonstrerte for han forskjellige kast, hold, og kvelningsteknikker. Dette førte til at Jigoro Kano introduserte Chojun Miyagi og Kenwa Mabuni ovenfor kampkunstutøvere på fastlandet i Japan, og sammen med sin student Jinan Shinzato reiste Chojun Miyagi rundt og holdt demonstrasjoner i Japan.

I 1933 registrerte Chojun Miyagi sin kampkunst som goju’ryu ved dai’nippon’butoku’kai, og det var første gang navnet ble offentlig benyttet.

Chojun Miyagi fikk det påfølgende året en utmerkelse av dai’nippon’butoku’kai for sin innsats for kampkunsten, samtidig som han ble valgt som rådets representant for Okinawa. Det samme året reiste Chojun Miyagi etter invitasjon til Hawaii og holdt demonstasjoner der. Karaten som han introduserte ble referert til kempo karate lokalt.

Tilbake på Okinawa i 1936 deltok Chojun Miyagi i ett møte mellom de ledende kampkunstutøverne, satt i stand for å diskutere endringen av skrivemåten av karate i fra å bety kina hand til tom hand. Selv om noen av de tilstedeværende på møtet ettersigende viste motvilje mot skifte i skrivemåten, ble den akseptert som den nye benevnelsen på karate.

I årene som fulgte arbeidet Chojun Miyagi med å systematisere sitt system og han skapte blant annet kataene gekisai’dai’ichi og gekisai’dai’ni. I tillegg er han kreditert med å ha skapt tensho kata, trolig basert på eldre kinesiske former.

Bemerkelsesverdige elever av Chojun Miyagi er Seko Higa, Seikichi Toguchi, Miyazato Eiichi, Meitoku Yagi, Tatsuo Shimabuku, og Jitsumi Gogen Yamaguchi. Imidlertid var det kun Meitoku Yagi som mottok menkyo’kaiden av Chojun Miyagi.

Chojun Miyagi døde av hjerteattakk i 1953. Han ble 65 år gammel.

Miyamoto Bennosuke – Miyamoto Bennosuke. Annet navn på Miyamoto Musashi. Japans mest kjente samurai gjennom tidene og forfatter av fem ringers boken som omhandler fektekunst og strategi.

Han er antatt født rundt 1584 og levde frem til 1645, og etter egen uttalelse vært i 60 dueller uten å ha tapt en eneste kamp.

I sin tidlige barndom er det antatt at han ble oppfostret av sin onkel som var prest, og at han fikk kunnskap om å lese og skrive derifra. Det er antatt at hans far har lært han familiens fektekunst og bruk av våpenet kalt jutte.

Det som er kjent av hans liv er i beste fall en sammenblanding av fakta og fiksjon, mye på grunn av Eiji Yoshikawas historiske noveller om samuraiens liv.

Imidlertid er det ansett at han var med i sin første duell som trettenåring. Andre dueller som er sett på som autentiske er hans duell mot Yoshioka sverdskolens overhoder, hvor han beseiret 3 av familiens ledere suksessivt i like mange kamper og etterlot Yoshioka klanen ødelagt. Ettersigende gav klanen opp fektekunsten 10 år etter serien med dueller mot Miyamoto Musahi, og slo seg opp på tekstilhandel.

En annen duell som er ansett til å ha funnet sted er hans kamp mot den legendariske samuraien Sasaki Kojiro. Etterpå begynte han å reise rundt til rundt år 1640 hvor han aksepterte en stilling hos Hosokawa klanen.

I perioden som fulgte skrev Miyamoto Musahsi sine kjente tekster på strategi, hyoho’sanjugo, hyoho’shijuni’kajo og go’rin’no’sho, i tillegg til dokko’do for hans død rundt 1645.

Miyamoto Musashi er også kreditert med å ha utformet to sverds fektekunsten kjent som hyoho’nitenichi’ryu.

Mindre kjent er hans egenskaper som kunstner og kalligrafer, som han mestret ved å produsere malerier og kalligrafer av god kvalitet.

Han var også kjent under navnene, Shinmen Takezo, Miyamoto Musashi, og Niten Doraku.

Miyamoto Musashi – Miyamoto Musashi. Japans mest kjente samurai gjennom tidene og forfatter av fem ringers boken som omhandler fektekunst og strategi.

Han er antatt født rundt 1584 og levde frem til 1645, og etter egen uttalelse vært i 60 dueller uten å ha tapt en eneste kamp.

I sin tidlige barndom er det antatt at han ble oppfostret av sin onkel som var prest, og at han fikk kunnskap om å lese og skrive derifra. Det er antatt at hans far har lært han familiens fektekunst og bruk av våpenet kalt jutte.

Det som er kjent av hans liv er i beste fall en sammenblanding av fakta og fiksjon, mye på grunn av Eiji Yoshikawas historiske noveller om samuraiens liv.

Imidlertid er det ansett at han var med i sin første duell som trettenåring. Andre dueller som er sett på som autentiske er hans duell mot Yoshioka sverdskolens overhoder, hvor han beseiret 3 av familiens ledere suksessivt i like mange kamper og etterlot Yoshioka klanen ødelagt. Ettersigende gav klanen opp fektekunsten 10 år etter serien med dueller mot Miyamoto Musahi, og slo seg opp på tekstilhandel.

En annen duell som er ansett til å ha funnet sted er hans kamp mot den legendariske samuraien Sasaki Kojiro. Etterpå begynte han å reise rundt til rundt år 1640 hvor han aksepterte en stilling hos Hosokawa klanen.

I perioden som fulgte skrev Miyamoto Musahsi sine kjente tekster på strategi, hyoho’sanjugo, hyoho’shijuni’kajo og go’rin’no’sho, i tillegg til dokko’do for hans død rundt 1645.

Miyamoto Musashi er også kreditert med å ha utformet to sverds fektekunsten kjent som hyoho’nitenichi’ryu.

Mindre kjent er hans egenskaper som kunstner og kalligrafer, som han mestret ved å produsere malerier og kalligrafer av god kvalitet.

Han var også kjent under navnene, Shinmen Takezo, Miyamoto Musashi, og Niten Doraku.

Moderne kampkunst – Gendai’budo. Uttrykk generelt brukt om kampkunster som er oppstått i Japan etter starten på meiji perioden. På den andre siden finner man ko’ryu, men denne klassifiseringen er ikke alltid like nøyaktig. Sumobryting for eksempel har gamle røtter og var etablert lenge før meiji perioden, men på grunn av dens popularitet som sport i nyere tid er den hovedsakelig regnet for en gendai’budo.

Foruten den omtrentlige bruddlinjen med meiji perioden så ligger skillet mellom en gendai’budo og en ko’ryu i de to grupperingenes tilnærming til kampkunsten. En ko’ryu omhandler hovedsakelig kampeffektive teknikker og praktisk bruk, ofte omtalt som bu’jitsu. En gendai’budo innholder ofte ett overhengende moralsk og filosofisk aspekt over seg, hvor mye av poenget er å få frem en positiv utvikling hos utøverne, ofte omtalt som budo.

På dette grunnlaget alene er det vanskelig å si at en kampkunst er det ene heller det andre, siden både en gendai’budo og en ko’ryu vil inneholde elementer av begge deler.

Mommu, keiser – Mommu’tennõ. Den førtiandre keiser i Japan etter tradisjonell kronskifte. Han hadde regime i fra år 697 til år 707. Keiseren ble 25 år gammel, født i år 683 og døde i år 707, hans fødenavn var Kanu’shinnõ.

Morihei Ueshiba – Morihei Ueshiba (1883 – 1969). Grunnlegger av Aikido. Morihei Ueshiba var født den 14. desember 1883, han var den eneste sønnen i en søskenflokk på 5 barn.

Familien hans var jordbrukere bosatt i distriktet som i dag er kjent som Tanabe. Det er sagt at fra farens side arvet han en påståelighet og allsidig interesse for offentlige anliggende. Fra moren arvet han interessen for religion, filosofi, og kunst. I ung alder var han preget av å være mye syk og svakelig, og brukte mesteparten av dagene sine innendørs, dvelende over bøker og historier.

For å påvirke sønnens hang til å sitte innendørs, fortalte hans far, Yoroku, historier om hans oldefar, Kichiemon, som var samurai av klasse, og en påstått sterk samurai i sin tid. Han oppfordret også sin sønn til å ta opp sumobryting og svømming for å bli sterkere.

Morihei Ueshiba tok opp noen aktiviteter og ble gradvis sterkere. Det var imidlertid da hans far som var politisk engasjert ble overfalt og slått ned av politiske motstander, at han innså behovet fullt ut for å vokse seg sterkere for å kunne hevne overfallet.

Skole så ikke ut til å passe Morihei Ueshiba, og han begynt snart å arbeide, og påtok seg forskjellige jobber, men endt opp med å bli desillusjonert over innholdet i arbeidet han påtok seg.

Det er antagelig i denne perioden Morihei Ueshiba vurderte livet som Buddhist munk, en interesse han beholdt i fra sin barndom. I samme periode, da han arbeidet som handelsreisende, oppdaget sitt talent for kampsport. Han studerte med stor interesse jiu’jitsu ved en kito’ryu dojo, og fektekunst ved en shinkage’ryu dojo. Imidlertid måtte Morihei Ueshiba avbryte studiene sine og returnere hjem da han ble syk med beriberi, en sykdom som skyldes mangel på vitaminet tiamin og som ofte rammer mennesker med kullhydrat rik føde, som for eksempel ris.

Da var på denne tiden Ueshiba traff og senere giftet seg med Itogawa Hatsu.

Under oppbyggingen til krigen mellom Russland og Japan bestemte Ueshiba seg for å verve seg i militæret, og etter ett mislykket forsøk gå grunn av for lav høyde klarte den påståelige Ueshiba å bli akseptert til tjeneste i 1903 i militærets 61. infanteri kompani ved Wakayama.

Han tjenestegjorde i frontlinje ved Manchuri, og imponerte sine overordnede med sin ferdighet og ble foreslått til utdanning ved det nasjonal militære akademi. Ueshiba avslo tilbudet, og trakk seg fra aktiv tjeneste i 1906.

Etter militæret reisete Ueshiba hjem til familiegården, og fortsatte sin streben etter å trene. Hans far, bygget på denne tiden en dojo på gårdsgrunnen og inviterte jiu’jitsu instruktøren Takaki Kiyoichi til å trene der. Det var på denne tiden Ueshiba begynte virkelig merke sitt talent for kampkunst, sammenfallende med en økende interesse for politikk.

I 1912, flyttet Ueshiba med familien sin til Hokkaido, og etter ett par års prøvelser begynte nyetableringen hans å bære frukter. Det var på denne tiden han traff Sokaku Takeda, stormester i daito’r yu’aiki’jitsu. Ueshiba ble meget imponert over Takeda sin kampferdighet, og bygget seg en ny dojo som han inviterte Takeda til å instruere og bo ved, noe han takket ja til.

I 1919 falt Ueshiba sin far for en alvorlig sykdom, og Ueshiba, solgte senere av sine eiendommer og overlot sin dojo til Takeda, for å kunne reise hjem til sin far, som nå ikke lenger virket som om han ville overkomme sin sykdom og lå for sine siste dager.

På sin reise hjem stoppet Ueshiba i Ayabe, hvor den nyetablerte religiøse bevegelsen Omoto’kyo hadde etablert sitt hovedsete. Han traff her overhodet for bevegelsen, Deguchi, og ble imponert over hennes lærdom og ble en ekstra tre dager i Ayabe, bare for senere å finne ut at ble for lenge, da hans far hadde gått bort i mellomtiden. Ueshiba tok farens dødsfall meget tungt og bestemte seg da for å selge av sin arvede eiendom og studere under Deguchi og Omoto’kyo bevegelsen.

Det var i denne kommende perioden Ueshiba hadde en rekke personlige spirituelle opplevelser, som kom til å få en sterk innflytelse på hans kampkunst.

I årene han tilbrakte med Omoto’kyo søkte mange mennesker til Ueshiba for å lære av han, blant andre Tomiki Kenji, og den japanske admiralen Takeshita. Ueshiba ble hos Omoto’kyo frem til 1927.

I tiden som fulgte flyttet Ueshiba til Tokyo, hvor han startet arbeidet med å bygge en ny formell dojo i Ushigome distriktet av byen på grunn av hans huritg voksende krets av elever. Mens byggingen av dojo pågikk, var mange høyt respekterte personer fra andre stilarter på besøk hos Ueshiba, blant andre Kano Jigoro, som sendte egne elever for å studere under Ueshiba.

I 1931 stod den formelle dojo ferdig, og i 1932 ble ett budo berikelse forbund stiftet, budo’sen’yokai, med Ueshiba som hovedinstruktør. Frem til utbruddet av andre verdenskrig var Ueshiba opptatt med undervisning ved dojoen, og viktige elever som Shioda Gozo, Shirata Rinjiro, og andre sluttet seg til dojoen.

I 1942 følte Ueshiba seg utmattet av bylivet og ville tilbake til det landlige liv. Han overlot ansvaret for dojoen til sin sønn Kisshomaru Ueshiba, som samme året ble direktør for forbundet.

Ueshiba flyttet til Iwama landsby, han bygget her en utendørs dojo, nå kjent som Iwama dojo, Ibaraki dojo, og Aiki’shuren’dojo. I tillegg bygget han Aiki’jinja, ett sted for spirituell tilbedelse. Dette stedet har undergått flere endringer opp gjennom årene, første gang i 1962, og sist i 2001/02, og blir brukt til å minne Ueshiba sin død hvert år.

Det var i 1942 at aikido formelt oppstod, da Ueshiba fusjonerte sin kampkunst lære med spirituelle overbevisning. Navnet aikido ble registrert ved direktoratet for undervisning.

De neste ti årene brukte Ueshiba meste av sin tid på å konsolidere sine teknikker og kamplære, i tillegg til å tilrettelegge sin spirituelle implementering i aikido. Årene som fulgte etter trente og forbedret Ueshiba sin aikido, og ble kjent som O’sensei, som oversettes til den store lærer.

Ueshiba døde den 26. april, 1969, og gravlagt på familiens grunn på Tanabe.

Motobu Choki – Motobu Choki. Legendarisk karatemester fra Okinawa, som var en pådriver for å spre karate på fastlandet i Japan. Født i nærheten av Shuri by rundt 1870, som den siste i en søskenflokk på tre i en familie nært beslektet til kongehuset i Okinawa, da faren til Choki Motobu var sønnen av en prins.

Han vokset opp til å bli sterk og fleksibel i ungdommen, og når han ikke fikk delta i undervisningen av familiens kampsystemer var han ettersigende sett ute og trente på egen hånd. På grunn av hans gode smidighet fikk han tilnavnet apekatten Motobu, eller på okinawisk Motobu’no’saru.

Ofte har Choki Motobu blitt ansett som en gatekjemper uten formell trening, beryktet for å ha testet sine teknikker i utelivsdistriktene på Okinawa. Dette tiltross så har han på ett heller annet tidspunkt studert under Anko Itosu, Sokon Matsumura, Kosaku Matsumora, Sakuma Usumei, og Tokumine Shitsunen. Trolig var en av grunnene til at han fikk studere under disse mestrene det at han var av kongelig slekt og vanskelig å avvise grunnet sin status.

En av mytene som knytter seg til Choki Motobu er at han ettersigende bare kunne Naihanchi kata, og baserte hele sin undervisning på denne. Det er imidlertid trolig at han trente denne og mange flere kataer, om man tar i betraktning antall mestere han studerte under og de kataer de alminnelig underviste i. Trolig stammer denne myten i fra Motobu sitt varme forhold til Naihanchi som kilde til undervisning, som blant annet kan sees i hans litterære verk.

En av de viktigste hendelsene i Choki Motobu sitt liv skjedde etter at han forlot Okinawa til fordel for Osaka. I byen på den tiden ble det arrangert såkalte boksing versus judo kamper, ofte med utenlandske boksere som opplevde stor popularitet. Choki Motobu valgte ettersigende å delta for en ikke fastslått grunn, men mest sannsynligvis på grunn av en pengepremie.

Han ble valgt til å kjempe mot det som er beskrevet som en langt større og kraftigere russer. Kampen varte i ett par runder, men ble brått avsluttet da Choki Motobu lukket avstanden til motstanderen og slo han ut med ett slag til hodet.

Ett av datidens magasiner, brakte nyheten om Choki Motobu sin overraskende seier, men gjorde en feil da historien ble trykket, for i illusjonen som fulgte teksten var Choki Motobu blitt byttet ut med en tegning av Gichin Funakoshi. Dette gjorde det allerede kjølige forholdet mellom de to mestrene ennå kaldere, som ofte befant seg på hver sin ytterkant i sin forståelse om hvordan karate burde undervises og praktiseres.

Imidlertid på grunn av boksekampen opplevde Choki Motobu og karatens hans fremgang, og han fikk bygget seg en dojo, hvor han underviste frem til starten på den andre verdenskrig. Spesielt for Motobu var hans åpenbare språkproblemer da han ettersigende hverken kunne heller ville kommunisere på japansk, og mesteparten av hans undervisning foregikk ved hjelp av tolker. Det er blitt hevdet at han var ordblind, men trolig er dette lite sannsynlig da hans etterlatte notater er ført med en skriftlærd hand. Andre kilder har hevdet at Choki Motobu motvilje mot det japanske språket var grunnet i at de japanske myndighetene fjernet kongehuset på Okinawa som han selv var en arving til, og han av den grunn bar en stor forakt mot mye som var japansk.

Choki Motobu flyttet hjem igjen til Okinawa etter utbruddet av andre verdenskrig, og døde tre år senere i 1944.

Mange kjente kampkunst utøver har på ett eller annet tidspunkt studert hos Choki Motobu og de mest kjente inkluderer Tatsuo Yamada, Sannosuke Ueshima, Yasuhiro Konishi, Hironori Ohtsuka, Tatsuo Shimabuku, Shoshin Nagamine, Katsuya Miyahira og hans sønn Chosei Motobu.

Motobu’no’saru – Apekatten Motobu. Klengenavnet til okinawiske karatemesteren Choki Motobu, som i sin barndom var vel kjent for sin enorme fleksibilite.

Motsatt – Ura. Definisjon på å utføre en handling motsatt til det som er ordinært i karate. Blir også brukt til å beskrive baklengs.

Muay boran, oldtidsboksing – Muay boran. Navn på forløperen til dagens muay thai boksing, som var ett kampkunstsystem mest praktisert av buddhistiske munker i Thailand.

Etter hvert begynte oppvisningskamper i systemet å bli avholdt ved festiviteter forbundet med munkenes templer, og kampsystemet spredte om seg i popularitet, og delte seg i forskjellige stiler og undersystemer.

Muay boran skiller seg i fra dagens moderne muay thai, hvor de fleste av de farligste elementene i fra systemet er fjernet til fordel for å kunne utøve den som en ren sport.

Systemet i sin eldste for er antatt å være over 2000 år gammelt, med røtter i å ha vært ett undersystem for de væpnede kampsystemene til siamesiske krigere, mye likt forløperen til moderne jiu jitsu var.

Muay laos, vietnamesisk boksing – Muay laos. System mye likt sine øst asiatiske søskensystemer, hvor hender, føtter, knær, og albuer brukes som slagvåpen i en boksekamp.

Muay thai – Muay thai. Nasjonal boksesport i Thailand med stor popularitet over hele verden. Tillater bruk av hender, føtter, knær og albuer som slagvåpen, og blir av den grunn i enkelte tilfeller referert til som åtte punkters kunsten.

Muay thai i nåværende form er basert på den eldre muay boran, som oversatt kan bety oldtidens boksing, men har svært lite til felles med sin forgjenger.

Som boksekunst har muay thai mye tilfelles med de andre østasiatiske boksekunstene inkludert pradal serey, lethwei, tomoi, og muay laos.

Muay thai ble brukt som katalysator sammen med karate for å skape det som alminnelig går under kickboksing som definert av Osamu Noguchi, generelt kreditert for skapt kickboksing.

Ordrett oversatt til norsk er den mest passende translasjonen thai boksing.

Muneomi Sawayama – Muneomi Sawayama. Grunnlegger av Nippon kempo. Født rundt 1905, i en familie med bakgrunn i fra japansk samuraihistorie.

Når Muneomi Sawayama gikk på universitet studerte han både judo og karate. Det var sammenblandingen av teknikkene i fra de forskjellige stilene som la grunnlaget for sporten nippon kempo som offisielt ble dannet i 1932.

Muneomi døde den 27. september 1977.

Musashi Miyamoto – Musashi Miyamoto. Japans mest kjente samurai gjennom tidene og forfatter av fem ringers boken som omhandler fektekunst og strategi.

Han er antatt født rundt 1584 og levde frem til 1645, og etter egen uttalelse vært i 60 dueller uten å ha tapt en eneste kamp.

I sin tidlige barndom er det antatt at han ble oppfostret av sin onkel som var prest, og at han fikk kunnskap om å lese og skrive derifra. Det er antatt at hans far har lært han familiens fektekunst og bruk av våpenet kalt jutte.

Det som er kjent av hans liv er i beste fall en sammenblanding av fakta og fiksjon, mye på grunn av Eiji Yoshikawas historiske noveller om samuraiens liv.

Imidlertid er det ansett at han var med i sin første duell som trettenåring. Andre dueller som er sett på som autentiske er hans duell mot Yoshioka sverdskolens overhoder, hvor han beseiret 3 av familiens ledere suksessivt i like mange kamper og etterlot Yoshioka klanen ødelagt. Ettersigende gav klanen opp fektekunsten 10 år etter serien med dueller mot Miyamoto Musahi, og slo seg opp på tekstilhandel.

En annen duell som er ansett til å ha funnet sted er hans kamp mot den legendariske samuraien Sasaki Kojiro. Etterpå begynte han å reise rundt til rundt år 1640 hvor han aksepterte en stilling hos Hosokawa klanen.

I perioden som fulgte skrev Miyamoto Musahsi sine kjente tekster på strategi, hyoho’sanjugo, hyoho’shijuni’kajo og go’rin’no’sho, i tillegg til dokko’do for hans død rundt 1645.

Miyamoto Musashi er også kreditert med å ha utformet to sverds fektekunsten kjent som hyoho’nitenichi’ryu.

Mindre kjent er hans egenskaper som kunstner og kalligrafer, som han mestret ved å produsere malerier og kalligrafer av god kvalitet.

Han var også kjent under navnene, Shinmen Takezo, Miyamoto Musashi, og Niten Doraku.

Myndighet, øverste – Shogun. Historisk tittel i japansk historie.

Direkte oversatt kan ordet tydes til å bety troppenes kommandør, og i militært henseende ville shogun som tittel indikere general.

Shogun som tittel er en kortform, den fulle form med hensyn til tittel ville vært Seii’taishogun. Administrasjonen i slike styrer blir ofte referert til ett shogunat eller bakufu, hvor sistnevnte kan oversettes til generalens hus eller mer ordrett teltstyre, på grunn av soldater som på den tiden bodde i telt.

Mønster – Kata. Direkte oversatt betyr ordet form, men brukes til å beskrive ett ritual eller fast handlingsmønster.

Handlingen med å utføre kata stammer mest sannsynlig i fra heian perioden i det japanske samfunnet hvor alt ble strengt regulert og kontrollert, og hvor avvik kunne føre til alvorlige avstraffelser. Kata som ble dannet på denne tiden ble sannsynligvis til for å sikre at ingen oppførte seg feil i offentlighetens lys.

Kjente kata i fra heian perioden som fortsatt eksisterer er blant annet den japanske te seremonien. Andre steder som benytter kata som uttrykksform finnes spesielt innen klassisk teater og kampkunst.

Kata som uttrykksform innen de forskjellige kampkunstene varierer i fra stil til stil, men utføres som regel som en enkeltmannsøvelse.

Andre allmenne treningsmetoder av kata er med en partner, hvor den ene personen vil være en angriper og den andre en forsvarer.

Spesielt for karate er at dens mønstre først begynte å bli allmenn omtalt som kata etter introduksjonene opp mot skolesystemet og det japanske fastlandet. Forut for den tid ble de ofte omtalt som kampsystem, gjerne oppkalt etter den personen eller stedet som instruerte i de teknikkene som finnes i mønsteret. Choki Motobu omtalter blant annet kataene rohai og naihanchi i sine bøker som kampsystemer som eksisterer på Okinawa, men som ikke lenger finnes i Kina.

Det finnes lignende treningsmetoder innen både koreanske, kinesiske, russiske og andre øst asiatiske land, med egne respektive definisjoner.

Målområde, øverste – Jodan. Fellesbetegnelse for mulige målområde øverst på kroppen, som regel over kragebeinet.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar