Norsk K

Kambodsjansk boksing – Kun khmer. Nasjonalsporten i Kambodsja, utviklet av det eldre kampsystemet bokator. Systemet har nære likheter med de andre formene for østasiatisk boksing og tillater bruk av hendene, føttene, albuene, og knærne som slagvåpen.

I motsetning til de andre boksesystemene har kun khmer tyngre bruk av albuen som det foretrukne våpenet, i tillegg til at systemet bruker klinsjing til å trette motstanderen.

Sporten er også kjent som pradal serey, og en passende direkte oversettelse for uttrykket er fri kamp.

Kamino, prins – Kamino’shinnõ. Navn på keiser Saga før han inntok makten i år 809.

Kammu, keiser – Kammu’tennõ. Den femtiende keiser i Japan etter tradisjonell kronskifte. Han hadde regime i fra år 781 til år 806.

Keiseren ble 69 år gammel, født i år 737 og døde i år 806, hans fødenavn var Yamabe’shinnõ.

Kamp – Bu. Kan også forstås som strid heller krig. Blir som regel brukt som bestanddel i uttrykk som beskriver krigskunster.

Kampkunst, moderne – Gendai’budo. Uttrykk generelt brukt om kampkunster som er oppstått i Japan etter starten på meiji perioden. På den andre siden finner man ko’ryu, men denne klassifiseringen er ikke alltid like nøyaktig. Sumobryting for eksempel har gamle røtter og var etablert lenge før meiji perioden, men på grunn av dens popularitet som sport i nyere tid er den hovedsakelig regnet for en gendai’budo.

Foruten den omtrentlige bruddlinjen med meiji perioden så ligger skillet mellom en gendai’budo og en ko’ryu i de to grupperingenes tilnærming til kampkunsten. En ko’ryu omhandler hovedsakelig kampeffektive teknikker og praktisk bruk, ofte omtalt som bu’jitsu. En gendai’budo innholder ofte ett overhengende moralsk og filosofisk aspekt over seg, hvor mye av poenget er å få frem en positiv utvikling hos utøverne, ofte omtalt som budo.

På dette grunnlaget alene er det vanskelig å si at en kampkunst er det ene heller det andre, siden både en gendai’budo og en ko’ryu vil inneholde elementer av begge deler.

Kampkunst, naha’te – Naha’te. Betyr ordrett Naha hånd, og forstås i så tilfelle best som hender i fra Naha by.

Definisjonen er alminnelig benyttet til å beskrive den kampkunsten som har sin opprinnelse i områdene rundt Naha. Oppblomstringen av kampkunst i dette område er i hovedsak kreditert til aktiviteter i Kumemura, en bydel som i hovedsak besto av kinesiske byråkrater som bodde der.

I tillegg er kjente utvandrere til Kina kreditert for å ha tatt med seg kinesisk kampkunst tilbake til Okinawa. Hovedsakelig er det hevdet at hvit trane kampkunst i fra Fujian distriktet er den stilen som kampkunsten i Naha by bygger på.

Viktige utøvere i fra område er Arakaki Seisho, Kanryo Higaonna, Chojun Miyagi, Kenwa Mabuni, og Juhatsu Kyoda.

Kanamori Kinzyo – Kanamori Kinzyo. Kampkunst utøver fra Okinawa, som var bosatt i Tokyo. Han er lite kjent utenfor kushin’ryu stilarten. Har ettersigende vært instruktøren og mentoren til stilartens grunnlegger Sannosuke Ueshima.

Rundt midten av 1960 tallet reiste Kanamori Kinzyo tilbake til Okinawa for å promotere kushin’ryu stilarten sammen med studenten Shintaro Yoshizato.

Kanbun Uechi – Kanbun Uechi. Far til uechi stilarten av karate. Født i en nobilitetsfamilie i den nordlige delen av Okinawa i 1877, og ble tidlig eksponert for forskjellige varianter av lokale kampsystemer.

Ettersigende ønsket en ung Kenbun Uechi å dra av sted for å lære kampkunst, og som nittenåring fikk han foreldrenes velsignelse til å dra til Kina for å søke arbeid og instruksjon. Trolig kom dette i stand for å slippe unna innkallelse til det japanske militære.

Til å begynne med bodde Kanbun Uechi ved ett okinawisk kvarter ved Fuzhou, mens han studerte kampkunst ved en lokal skole. Imidlertid gikk studiene ettersigende dårlig da Kanbun Uechi ble mobbet på grunn av en talefeil. Han sluttet etter kort tid.

I perioden som fulgt traff han den omreisende munken Shushiwa. Derifra kom Kanbun Uechi til å lære en blanding av harde og myke kampsystemer, som senere er blitt referert til som pangainoon. I 1904 ble Kanbun Uechi utstyrt med sitt første bevis i kampsystemer, og i 1905 åpnet han sin første kampkunstskole i Nanjing.

I årene som fulgte levde Kanbun Uechi som instruktør og medisinselger, frem til 1909 hvor han brått stengte skolen sin og flyttet tilbake til Okinawa. Grunnen til dette skal trolig ha vært fordi en av Kanbun Uechi sine elever kom til å slå i hjel en mann over en eiendomskrangel. Uansett hvordan hendelsen forløp er det trolig at Kanbun Uechi ble rystet over det som skjedde at han ikke lengre ville undervise i kampkunst.

I 1910 hjemme på Okinawa giftet Kanbun Uechi seg, og i årene fremover fikk paret flere barn. I 1924 reiste Kanbun Uechi til Wakayama i Japan for å ta seg arbeid ved bomullsmølle for å kunne forsørge sin familie. Det var her han kom til å møte Ryuyu Tomoyose som bodde ved det samme anlegget som han selv.

Ryuyu Tomoyose klarte etter hvert å overtale Kanbun Uechi til å undervise han i kampsystemet sitt etter påskudd av å bli herset med. Senere fikk også Ryuyu Tomoyose også overtalt han til å undervise systemet offentlig, under påskudd om at stilen hans kom til å dø ut med han om han ikke gjorde det.

Kanbun Uechi åpnet etter dette en dojo ved fabrikken som han arbeidet med, og senere en til i selve byen Wakayama. Kenbun Uechi var ettersigende meget restriktiv med hvem han tok som elev, og alle som søke instruksjon i fra han måtte komme anbefalt av en hans eksisterende elever.

I 1940 fikk systemet han underviste i formelt navnet uechi’ryu, da hans elever ønsket å hedre han som instruktør.

Kenbun Uechi døde 71 år gammel, i 1948.

Kanei Uechi – Kanei Uechi. Andre generasjons leder av Uechi stilarten av karate.

Født i 1911, men begynte ikke å trene kampkunst før i 1927 under direkte ledelse av sin far som sekstenåring. Forut for dette hadde hans far ettersigende hatt en generell motvilje mot å ville lære vekk kampkunst.

Det tok imidlertid ikke lang tid for Kanei Uechi å forstå at han ville være hans far etterfølger og han studerte daglig i farens pangainoon system i ti år før han fikk utstedet ett sertifikat om instruksjon og full innførsel i kampsystemet. Samme år, som seksogtjueåring åpnet Kanei Uechi sin første dojo i Osaka by for å undervise i farens system.

I 1942 flyttet Kanei Uechi tilbake til resten av sin familie på Okinawa sammen med sin kone. Det var her at han begynte å undervise hans nå femogtjueår gamle bror og noen andre menn i fra lokalmiljøet i pangainoon kampsystemet.

Det gikk imidlertid ikke mer enn to år før undervisningen opphørte og Kanei Uechi reiste vekk i forbindelse med krigen.

Det var ikke før i 1949 at Kanei Uechi var tilbake på Okinawa og i april samme år startet han å samarbeide med Ryuko Tomoyose, en tidligere elev av hans far.

I årene som fulgte arbeidet Kanei Uechi hardt med å tilpasse hans far lærdom til den moderne tidsalder og blant annet i årene mellom 1954 og 1958 skapte Kanei Uechi fem nye kataer som ble lagt til de 3 som allerede eksisterte i farens system.

I 1959 ble Kanei Uechi tildelt mesterinstruktør sertifikat i fra Ryuyu Tomoyose, som var hans far første elev.

Japans tverrstilarts karateføderasjon tildelte Kanei Uechi ærestittelen judan hanshi i 1967, samme tittel ble også tildelt han i 1977 av Okinawa tverrstilarts karateføderasjon.

Kanei Uechi gikk vekk etter flere års sykeleie i 1991, åtti år gammel.

Kanji – Kanji, tegn. De kinesiske tegnene som er en del av det japanske skriftsystemet.

Oversatt betyr ordet Han tegn, som referer til Han dynastiet i Kina og tidsepoken når tegnene først dukket opp i Japan.

Kanku mønster – Kanku kata. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder. Ett annet navn på mønsteret er kusanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Spesielt for kanku mønsteret er at det ved dette navnet finnes i to versjoner, den ene kanku’dai som er ansett som den originale med røtter til den kinesiske personen Kusanku.

Den andre versjonen, kanku’sho, er som oftest ansett som en innovasjon av Itosu. Basert på den eldre kanku kata med modifiserte teknikker.

Navnet kanku er satt av Gichin Funakoshi og blir som regel funnet i shotokan karate. Oversatt betyr det omtrentlig å se mot himmelen eller å åpne himmelvelvingen.

Andre skrivemåter som er allmenn aksepterte er kusanku og kosoku.

Kanku mønster, større – Kanku’dai. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Ett annet navn på mønsteret er kusanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Kanku’dai er en av to versjoner av kanku mønsteret som praktiseres i mange forskjellige kampstilarter, hvor suffikset henviser til den større av to.

I tilfellet med kanku mønsteret er dai versjonen ofte ansett som det eldste og originale, mens sho versjonen er ansett som en innovasjon av Itosu.

Kanku mønster, mindre – Kanku’sho. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Ett annet navn på mønsteret er kusanku.

Kanku’sho er en av to versjoner av kanku mønsteret som praktiseres i mange forskjellige kampstilarter, hvor suffikset henviser til den mindre av de to. I tilfellet med kanku mønsteret er hovedsaklige sho versjonen ansett som en innovasjon av Itosu basert på det originale kanku mønsteret.

Kanu, prins – Kanu’shinnõ. Navnet på keiser Mommu før han inntok makten i år 697.

Kanryo Higaonna – Kanryo Higaonna. Legendarisk karatemester i fra Okinawa, født inn i en handelsfamilie ved Naha by i 1853. Han er i ettertiden blitt kjent som faren til Naha’te, kampkunstene som har opprinnelse i områdene rundt Naha by.

Rundt begynnelsen av 1860 tallet begynte Kanryo Higaonna å trene kampkunst, først under Arakaki Seisho, og siden i Fuzhou i Kina. Ved sistnevnte er det antatt at Kanryo Higaonna tilbrakte mellom tre og femten år, hvor han trente kinesiske kampsystemer under en instruktør med navnet Ryo Ryo Ko. Hvorvidt dette var instruktørens navn er usikkert, men det er trolig fonetisk lignende i uttalelse.

En gang etter 1880 tallet returnerte Kanryo Higaonna til Okinawa, og samtidig med at han deltok i familiens bedrift startet han å undervise karate i og rundt områdene rundt Naha by.

Det var hans unike fusjon av harde og myke teknikker i samme stil som gjorde at han ble kjent som faren til det som senere har blitt Naha’te.

Karyu Uku – Karyu Uku. Tidlig karatemester i fra Tomari by på Okinawa. Er best kjent for å ha vært instruktøren til Kosaku Matsumora og Oyadomari Kokan. Var ettersigende kjent for å ha lært vekk naihanchi kata til begge sine elever. Det finnes ingen sikre dokumentasjoner på hans livslinje, men han er antatt å ha levd mellom årene 1800 og 1850.

Han var også kjent under navnet Uku Giko.

Keiser – Tennõ. Tittel på den som regjerer over imperiet.

Keiser Ikumeiribikoisachi’No’Mikoto – Ikumeiribikoisachi’No’Mikoto. Historisk oppgitt til å ha vært den ellevte keiseren av Japan. Imidlertid er det ingen håndfaste bevis på at keiseren faktisk har levd, men blant annet historier i fra nihon’shoki som forteller om hans rolle i en brytekamp mellom Nomi’No’Sukune og Taima’No’Kehaya er med på underbygge teoriene om hans eksistens.

Det er den samme brytekampen som er historisk viktig for sumo, hvor Nomi’No’Sukune seier førte til at han ble kjent som sumobrytingens far.

Ikumeiribikoisachi’No’Mikoto er også kjent som Suinin’tennõ.

Keiser Kammu – Kammu’tennõ. Den femtiende keiser i Japan etter tradisjonell kronskifte. Han hadde regime i fra år 781 til år 806.

Keiseren ble 69 år gammel, født i år 737 og døde i år 806, hans fødenavn var Yamabe’shinnõ.

Keiser Mommu – Mommu’tennõ. Den førtiandre keiser i Japan etter tradisjonell kronskifte. Han hadde regime i fra år 697 til år 707.

Keiseren ble 25 år gammel, født i år 683 og døde i år 707, hans fødenavn var Kanu’shinnõ.

Keiser Saga – Saga’tennõ. Den femtiandre keiser i Japan etter tradisjonell kronskifte. Han hadde regime i fra år 809 til år 823 allmenn tid.

Keiseren ble 56 år gammel, født i år 786 og døde i år 842, hans fødenavn var Kamino’shinnõ.

Keiser Suinin – Suinin’tennõ. Historisk oppgitt til å ha vært den ellevte keiseren av Japan. Imidlertid er det ingen håndfaste bevis på at keiseren faktisk har levd, men blant annet historier i fra nihon’shoki som forteller om hans rolle i en brytekamp mellom Nomi’No’Sukune og Taima’No’Kehaya er med på underbygge teoriene om hans eksistens.

Det er den samme brytekampen som er historisk viktig for sumo, hvor Nomi’No’Sukune seier førte til at han ble kjent som sumobrytingens far.

Suinin’tennõ er også kjent som Ikumeiribikoisachi’No’Mikoto.

Keiserinne Kogyoku – Kogyoku’tenno. En mektig kvinne i Japans imperialistiske historie som tok tronen to ganger i løpet av sitt liv. Første gang i år 642, hvor hun regjerte frem til hun abbdiserte i år 645. Andre gang hun inntok tronen var i år 655 og hun regjerte til sin død i år 661, da under navnet Saimei’tenno.

I forbindelse med kampkunst er Kogyoku’tenno best kjent for å være arrangøren av de første historiske sikre sumokampene, da hun beordret slottets vakter til å utføre en rekke sumokamper til underholdning for ett koreansk hoff. Dette ble starten på en tradisjon kalt tenran’zumo, som fortsatt eksisterer i dag i moderne form.

Keiserinne Saimei – Saimei’tenno. En mektig kvinne i Japans imperialistiske historie som tok tronen to ganger i løpet av sitt liv. Første gang i år 642 under navnet Kogyoku’tenno, hvor hun regjerte frem til hun abbdiserte i år 645. Andre gang hun inntok tronen var i år 655 og hun regjerte til sin død i år 661, da under navnet Saimei’tenno.

I forbindelse med kampkunst er Saimei’tenno best kjent for å være arrangøren av de første historiske sikre sumokampene, da hun beordret slottets vakter til å utføre en rekke sumokamper til underholdning for ett koreansk hoff. Dette ble starten på en tradisjon kalt tenran’zumo, som fortsatt eksisterer i dag i moderne form.

Keiserlig sumobryting – Tenran’zumo. Definisjonen på sumobryting som utføres under tilstedeværelsen av den japanske keiser.

Tradisjonen startet under styret til keiserinne Saimei rundt år 655, allmenn tid.

Kenbo Yoshioka – Kenbo Yoshioka. Japansk samurai som levde på 1500 tallet i Edo, best kjent for å ha grunnlagt Yoshioka’ryu fekteskolen, og for å ha vært ha vært den offisielle fekteinstruktøren til shogunatet mellom 1521 og 1545.

Kenji Kurosaki – Kenji Kurosaki. Tidlig kjent kyokushinkai karateutøver, som var en av de tre japanske utøverne fra Oyama’dojo som møtte thai boksere i en boksegalla arrangert av Osamu Noguchi i 1963. Brøt med kyokushinkai sin grunnlegger Masutatsu Oyama på ett senere tidspunkt og opprettet sin egen gym som promoterer kickboksing, og har jobbet tett med Osamu Noguchi.

Kenji Kurosaki var ettersigende kjent for å ha vært en fryktet og brutal motstander da han selv konkurrerte aktivt.

Kenjutsu, fektemetodikk – Ken’jiutsu. Direkte oversatt betyr uttrykket sverdets metode, og er en terminologi brukt om japansk fektetrening, med lange tradisjonelle røtter i landets historie.

De eldste variantene av ken’jitsu som eksisterer i dag kan spores tilbake til mellom det 13. og 14. århundre. Imidlertid var det i edo perioden at sverdet hadde sin storhetstid og det eksisterte mer enn 500 forskjellige skoler av ken’jitsu. I samme periode fikk fektekunsten en opprustning i treningsutstyr med blant annet beskyttelsesdrakt og bambussverd, i motsetning til tidligere hvor det mest vanlige treningsutstyret bestod av en sverdimitasjon i solid tre.

Ken’jitsu som en praktisk kampform resignerte med samuraienes fall fra makten under meji perioden.

Kickboksing – Kickboxing. Som ett generisk uttrykk dekker kickboksing stiler i fra Japan, India, Amerika, sør asiatiske land, og frankrike. Imidlertid blir uttrykket generelt anvendt om de japanske og amerikanske stilene.

Tidlig historie om japansk kickboksing knyttes spesielt opp mot Osamu Noguchi og Tatsuo Yamada, som begge hadde en sterk interesse i muay thai. Sistnevnte hadde en uttalt målsetning om å trekke opp grunnlaget til en prosjektetablering av en ny sport og dens industrialisering. Tatsuo Yamada inviterte thailandske boksere inn til Japan, og begynte å studere muay thai for å bygge på denne sporten.

Osamu Noguchi, tidligere bokser og promotør festet seg ved arbeidet til Tatsuo Yamada, og deltok i arbeidet med å opprette konkurranser mellom karate og muay thai.

Den 12. februar 1963 reiste 3 japanske karateutøvere i fra datidens Oyama dojo til Thailand for å konkurrere mot tre muay thai boksere. Japan seiret 2-1, og en av deltagerne var Kenji Kurosaki som sammen med Osamu Noguchi studerte muay thai og skapte hybridsporten som Noguchi døpte kickboksing.

Utøvere i fra Tatsuo Yamada sin dojo fortsatte å delta i konkurransene som ble avholdt av Osamu Noguchi for å støtte utviklingen av kickboksing.

Osamu Noguchi grunnla det første kickboksing forbundet, world kick boxing association i 1967. En tidlig pioner innen sporten i Japan er Tadashi Sawamura, og kjente amerikanske kickboksere inkluderer Bill Wallace og Joe Lewis.

Kinnbein – Ago. Blir også brukt til å definere hake og kjeve.

Kinzyo Kanamori – Kinzyo Kanamori. Kampkunst utøver fra Okinawa, som var bosatt i Tokyo. Han er lite kjent utenfor kushin’ryu stilarten. Har ettersigende vært instruktøren og mentoren til stilartens grunnlegger Sannosuke Ueshima.

Rundt midten av 1960 tallet reiste Kanamori Kinzyo tilbake til Okinawa for å promotere kushin’ryu stilarten sammen med studenten Shintaro Yoshizato.

Kishin Teruya – Kishin Teruya. Tidlig karatemester i fra Tomari by ved Okinawa. Er best kjent for å ha undervist Kosaku Matsumora og Oyadomari Kokan, og kilder igjen hevder at han studerte kampsystemer under opphold i Kina. Det er antatt at han levde mellom 1804 og 1864. Han var også kjent under navnet Teruya Ki.

Ki Teruya – Ki Teruya. Tidlig karatemester i fra Tomari by ved Okinawa. Er best kjent for å ha undervist Kosaku Matsumora og Oyadomari Kokan, og kilder igjen hevder at han studerte kampsystemer under opphold i Kina. Det er antatt at han levde mellom 1804 og 1864. Han var også kjent under navnet Teruya Kishin.

Kiyozumi fjellet – Kiyozumi’yama. Stedet hvor Masutatsu Oyama valgte å trekke seg tilbake til for å trene etter å ha vunnet det første nasjonale kampkunst mesterskapet, i avdelingen for karate. Han ble ved fjellet i atten måneder.

Kjeve – Mikazuki. Blir også definert som ago.

Klan, suffiks – Shi. Uttrykk brukt i sammenheng med familienavn for å beskrive en gruppering.

Klan, Fujiwara – Fujiwara’shi. Familieklan i Japan, kjent for å holde makten i heian perioden, samt for å ha vært meget innflytelsesrik i etterfølgende perioder.

Klan, Hosokawa – Hosokawa’shi. Familieklan i Japan, kjent for å være meget innflytelsesrik i Edo perioden med mange lensherrer. Klanen har røtter tilbake til 800 tallet.

Klan, Satsuma – Satsuma’shi. Japansk samuraiklan som spilte en større rolle i innføringen av ett imperialistisk styre i Japan under meji perioden.

Klanen fikk etterhvert ett annet syn på det nye styresettet de i utgangspunktet ønsket velkommen, og i 1877 fant Satsuma opprøret sted, motvillig ledet av Saigo Takamori. Han ble kjent som den siste samurai.

Klan, Tokugawa – Tokugawa’shi. Familieklan i Japan som er kjent for å styre landet i fra 1603 til 1868, under det som er omtalt som Edo perioden.

Klan, Yoshioka – Yoshioka’shi. Samuraifamilie som levde i Edo. Best kjent for å ha slått seg opp i tekstilindustrien på grunn av sine unike ferdigheter med å farge tøy.

I kampkunstsammenheng er Yoshioka familien bedre kjent for å ha utviklet fektestilen kjent som Yoshioka’ryu, og i den sammenhengen er de best husket for å ha kjempet en serie dueller mot Miyamoto Musashi hvor de tapte alle.

Knyttenevens helgen – Kensei. Ærestittel brukt om spesielt begavede kampkunstutøver som er kjent for ikke å bruke våpen.

Uttrykket er en derivasjon av ærestittelen sverd helgen når man benytter en alternativ kanji for å skape uttalelsen kensei. Det finnes ingen formelle regler vedrørende bruken av uttrykket, men sedvane er at uttrykket brukes om grunnleggere av spesielt populære eller viktige stilarter.

Knyttenevens helgen Matsumora Kosaku – Kensei Matsumora Kosaku. Tilnavn gitt til karatemesteren for hans heroiske motstand mot urettferdighet ovenfor allmennheten, i og rundt Tomari by på Okinawa.

Det er blitt reist ett monument til ære for Kosaku Matsumora ved Tomari Arayashiki Park i nåtidens Naha.

Kobudo, japansk –  Ko’ryu. Ordrett kan uttrykket forstås best som gammel heller tradisjonell skole, men benyttes om japanske kampskoler som har historiske røtter som er eldre enn meji periodens innførsel av haito’rei som forbød personer å bære sverd offentlig.

Typiske kjennetegn på koryu er bruken av militære våpen i fra japans føydaltid, og av den grunn benyttes også uttrykkene kobu’do og bu’jitsu vekselsvis om koryu men henspiller da våpensystemene til den aktuelle skole.

Historien til koryu følger samuraienes, og ofte var kampskolene knyttet opp mot ett distrikt og fungerte som samuraienes opplæringsted i militært henseende. I gjenytelse fikk skolen tildelt ett risstipend utav distriktets totale beholdning, og i så tilfelle var skolen kjent som en otome’ryu som var eksklusiv til det ene distriktet.

Imidlertid fantes det også andre former for velgjørelse ovenfor de forskjellige kampskolene. Blant annet kunne en landsby gå sammen om å drifte en skole for å ha en måte å forsvare seg på. Det er også kjente tilfeller av skoler som fikk tilført midler gjennom beskattning av landareal og gaver fra lokale templer.

Innen de forskjellige kampskolene ble det studeret ett utall forskjellige våpen og uvæpnede kampsystemer. Det mest alminnelige inkluderer imidlertid tidlige former for sumo og jiu’jitsu. Forskjellige former for fektemetodikk som ken’jitsu og batto’jitsu. I tillegg er det alminnelig å finne naginata’jitsu og so’jitsu innen koryu.

Foruten kampdisiplinene var det også vanlig at en kampskole også ville undervise i suiei’jitsu, ka’jitsu, og ba’jitsu. I enkelte tilfeller vil man også kunne finne varianter av nin’jitsu.

Kobudo, okinawisk – Ryukyu’kobu’do. Betyr mer ordrett den eldre okinawiske vei for å stoppe krig, men blir som regel bare oversatt til eldre våpensystemer.

Skillet mellom okinawisk og japansk kobu’do sees best i at de japanske systemene benytter militære våpen i fra føydaltiden, mens den okinawiske benytter seg stort sett av hosholdningsredskaper.

På grunn av overvekten av husholdningsartikler i okinawisk kobu’do så er det tidligere antatt at kampsystemet ble utviklet av arbeidsklassen.

Imidlertid er det mer sannsynlig at våpensystemet stammer i fra tidlig på 1600-tallet, etter at Satsuma klanens samuraier innvaderte Okinawa og overklassen på øyen trengte en metode å forsvare seg mot militære våpen i en tid hvor de selv ikke fikk bære noen.

Grunnen til dette ville ikke bare være til eget selvforsvar og eventuelt forsvar av de kongelige. I tillegg kunne man opprette ett eget hjemmevern uten å måtte ha tilgang til våpenarsenal. Det er i så henseende antatt at våpenopplæringen ble formidlet gjennom forskjellige folkedanser på øyen.

Det er også verd å merke seg at det trolig på samme tid ble iverksatt lignende tiltak på fastlandsiden hos Satsuma klanen som antagnelig følte seg strippet for militær utrusting etter innvasjonen av Okinawa.

Jigen’ryu mestrene skal ha blitt instruert til å samle inn hosholdningsredskaper og skape effektive våpen av disse mot en samuraiutrustning. Dette har senere blitt en del av ett hjemmevernsarsenal under ordre i fra Satsuma klanens overhode for å beskytte sine områder.

Hvorvidt det var på Okinawa heller hos Satsuma klanen at ideen med å implementere husholdningsredskaper som våpen først ble unnfanget er fortsatt ett åpent spørsmål. Det er imidlertid på Okinawa at kunsten har blomstret til å bli en egen kampretning, og i så henseende er det verd å merke seg at alle tidlige karatemestre også var mestre av kobu’do.

Alminnelige våpen innen ryukyu’kobu’do inkluderer;

rokushakubo, alminnelig omtalt som bo. Sai, tonfa, nunchaku, kama, tekko, tinbe’rochin, suru’jin, eku, tambo, kuwa, nunti, nunti’bo, sansetsu’kon.

Kobudo, oldtidsvåpenets vei  – Ko’bu’do. Betyr mer ordrett oldtidens vei for å stoppe krig, men oversettes alminnelig med gamle kampsystemer . I moderne tid skilles det mellom to forskjellige former for kobu’do.

Den ene er den kobu’do som stammer i fra de okinawiske øyene, og den andre er den japanske. Uttrykket kobu’do brukes vekselsvis om hverandre på begge formene, selv om ett mer passende uttrykk for den japanske våpenlæren i fra oldtiden vil være ko’ryu, som best oversettes som gammel skole heller tradisjonell skole.

Imidlertid er det tydeligste skille mellom de to at i okinawisk kobu’do benyttes hovedsakelig landbruksredskaper, mens i japansk kobu’do benyttes militære våpen i fra føydaltiden.

Kogyoku, keiserinne – Kogyoku’tenno. En mektig kvinne i Japans imperialistiske historie som tok tronen to ganger i løpet av sitt liv. Første gang i år 642, hvor hun regjerte frem til hun abbdiserte i år 645. Andre gang hun inntok tronen var i år 655 og hun regjerte til sin død i år 661, da under navnet Saimei’tenno.

I forbindelse med kampkunst er Kogyoku’tenno best kjent for å være arrangøren av de første historiske sikre sumokampene, da hun beordret slottets vakter til å utføre en rekke sumokamper til underholdning for ett koreansk hoff. Dette ble starten på en tradisjon kalt tenran’zumo, som fortsatt eksisterer i dag i moderne form.

Kojiro Sasaki – Kojiro Sasaki. Legendarisk samurai, best kjent for å ha vært den mest utfordrende motstander som Miyamoto Musashi hadde møtt og vunnet over.

Det er store disputter over hvorvidt duellen mellom de to legendariske samuraiene har skjedd i henhold til nedtegnede historie, og enkelte hevder heller at Miyamoto Musashi snikmyrdet Sasaki Kojiro i lag med andre medsammensvorne som en del av ett politisk spill til en klan Miyamoto Musashi senere kom til å tjene.

Kokan Oyadomari – Kokan Oyadomari. Tidlig karatemester i fra Tomari by på Okinawa som studerte under Uku Giko og Teruya Kishin. Som historisk person er han viktig for karatens utvikling med hensyn til at han var familieoverhodet og grunnleggeren av en lukket familiær kampstil, som kun ble lært vekk til hans sønn, som gav lærdommen videre til hans sønner igjen før systemet ble åpent undervist.

Dette systemet har trolig bidratt med å holde karate i fra Tomari regionen distingvert i fra de andre regionene på samme tid, spesielt når man også tar hensyn til at Oyadomari Kokan og Kosaku Matsumora ettersigende skulle være svært gode venner og antagelig påvirket hverandres kampsystemer.

Konfutse – Confucius. Kinesisk lærer og filosof, som gjennom sitt arbeid i stor grad påvirket øst asiatisk levemåte og tankesett. Hans filosofi tok utgangspunkt i personlig moral og det moralske ansvar regjeringer har i samfunnet. I tillegg var viktige punkter i hans læresettinger rettferdighet, oppriktighet, og korrekt oppførsel i sosiale relasjoner.

Konfutse sine verdier vokste frem som en av de dominerende filosofene under Han dynastiet, og senere har det vokst frem en egen filosofisk retning basert på hans lære.

Han ble født i år 551 før allmenn tid og døde i år 479 for allmenn tid.

Kong Sang Koon, mønster – Kong Sang Koon. Koreansk navn på Kusanku mønsteret innen japansk og okinawisk kampkunst.

Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder.

Koordinasjon – Ai. Blir også oversatt til å bety harmoni.

Koordinert plassering – Ai’hanmi. Definisjon som brukes til å beskrive det stillingsmessige forholdet ovenfor en motstander, når begge utøvere har samme fot frem.

Hidari’ai’hanmi er det vanligste utgangspunktet i grunnleggende kamptrening og i fri kamp, når begge utøvere starter med venstre fot frem mot hverandre i fri stilling. Uttrykket er mest brukt som terminologi i aikido og judo.

Kosaku Matsumora – Kosaku Matsumora. Tidlig karatemester i fra Okinawa som levde cirka mellom 1829 og 1898. Født vest ved datidens Tomari by, han vokste ettersigende opp til å bli en kort og muskulær ung mann.

Han ble som medlem av en privilegert familie skolert i både kalligrafi og kinesisk filosofi.

Han studerte kampsystemer under mestrene Uku Giko og Teruya Kishin, som hver for seg lærte han forskjellige mønstere. Blant annet er det hevdet at han lærte naihanchi i fra Uku Giko, samt passai, wanshu, og wankan som de viktigste i fra Teruya Kishin.

Kosaku Matsumora er kjent som en legendarisk forkjemper av de svakes rettigheter, og han skal ettersigende stått opp mot overmakt mer enn en gang.

En av historiene som knytter seg til han er at avvæpnet en Satsuma samurai som var gått til angrep på landsbymenn i fra Tomari, ved å ta sverdet i fra han. For en samurai finnes det ingen verre skam en å bli fratatt sitt sverd, og Kosaku Matsumora måtte gå i gjemsel etterpå for å unngå de kommende represaliene i fra Satsuma klanen.

Andre historier som knytter seg til Kosaku Matsumora er at han berget unna finanser og verdisaker under etableringen av meji perioden da myndighetene sømfarte landet og konfiskerte verdisaker som skulle tilbakeføres til myndighetene. Verdiene som Matsumora berget unna ble gitt tilbake til folket i Tomari, og på grunn av hans handlinger ble han gitt tilnavnet knyttenevens helgen.

Det er blitt reist ett monument til ære for Kosaku Matsumora ved Tomari Arayashiki Park i nåtidens Naha by.

Koshokun kata – Koshokun mønster. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder. Ett annet navn på mønsteret er kanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Andre skrivemåter som er allmenn aksepterte er kusanku og kosoku.

Kosoku kata – Kosoku mønster. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen Kusanku som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder. Ett annet navn på mønsteret er kanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Andre skrivemåter som er allmenn aksepterte er kusanku og koshokun.

Krig – Bu. Kan også forstås som strid heller kamp. Blir som regel brukt som bestanddel i uttrykk som beskriver krigskunster.

Kriger, adelsklasse – Samuari. Tittel på en kriger av høy rang.

Historien til samuraiene er tett knyttet opp mot den militære historie i Japan, og begge er nært forbundet med hverandre.

Det første forsøket på å organisere en hær kom så tidlig som på 700 tallet da det ble innført en lov under keiser Mommu som sa at 25 % av Japans mannlige befolkning skulle verves til hæren. Disse soldatene måtte selv stå ansvarlig for egne våpen, og fikk blant annet skattefritak i bytte for sin innsats, noe som la grunnlaget for en av de første japanske militære samfunn.

Selve uttrykket samurai blir ofte oversatt til å bety en som tjener, og under taiho koden av år 702 blir samurai brukt til å beskrive administrative tjenere med lavere rang i det imperialistiske systemet som håndterte de dagligdagse gjøremål. Selv om disse tjenerne var sivile er det nok trolig herifra uttrykket har sitt opphav, selv om det vil gå århundrer før uttrykket blir myntet på krigerklassen i samfunnet.

I det åttende og niende århundre forsøkte keiser Kammu å samle og utvide sitt rike i de nordlige regioner, men ble møtt med sterk motstand. I tillegg var det også en stadig synkende moral i de hærene som ble sendt for å nedkjempe motstanderne, og keiser Kammu var ikke i stand til å seire. På grunn av nederlagene i nord oppløste keiseren gradvis hæren og innførte shogunat, for å nedkjempe motstanderen i nord gjennom sterkere regionale ledere.

Selv om krigerne under de regionale lederne viste seg å være effektive, ble de i det imperialistiske systemet sjeldent ansett som noe mer enn barbarer.

Keiseren mistet etter hvert mye av sin makt, og familieklaner gjennom sine overhoder inntok ledende stillinger i imperiet, som igjen sørget for å selge unna posisjonen som bestyrere rundt om i landet til sine familier.

For å betale prisen for sine stillinger og bygge seg egen rikdom påla disse bestyrerne harde skatter på bønder og allmennheten. Dette økte faren for plyndring av bestyrerne og deres skattekrevere. I ett ledd for å bedre sikkerheten ville de regionale bestyrerne erverve tjenestene av utenforstående som etter hvert ble godt verset i forskjellige kampsystemer for å kunne bistå med sikkerhet.

Dette viste seg å være så effektivt at bare nærværet av disse personene kunne være nok til å skremme vekk tyver og ranere. Den åpenbare fordelen med å være den eneste væpnede part i føringer ovenfor bønder og allmennheten ble også meget synlig med gjennom de selvsomme vaktene.

Disse vaktene vil være forløperne til samuraienes inntreden i samfunnet som vi kjenner de i moderne tid, og med utspring herifra økte samuraiene sin makt gjennom klaner som inngikk beskyttelsesavtaler og politiske ekteskap, for tilslutt å forbigå det tradisjonelle aristokratiet i innflytelse, spesielt etter Hõgen opprøret i 1156.

Under denne nye konstellasjonen av makt som begynte å oppstå ved det ellevte århundre, ville de regionale styrerne som regel enten være ett fjernt familiemedlem av keiseren eller ett medlem fra en av de kongelige æresfamiliene. De ville bli sent ut for å tjene i regionen under faste fireårsavtaler, men mange av de utsendte nektet å returnere og på den måten sikret de at deres posisjon som keiserens håndhever gikk i arv til neste generasjon, og i så hensende var dette med på å legge grunnlaget for at samuraitittelen også gikk i arv i familien.

Videre sammenblanding av samuraiklaner og aristokratiet fant også sted ved at samuraiene begynte å ta opp vaner som var ordinært forbundet med aristokratiet, som musikk, poesi, og kalligrafi, samt at enkelte aristokrater tok opp samuraienes sedvaner. Etter dette var det kun formaliteter og korte avbrudd av rent keiserstyre, som skilte aristokratiet fra samuraiene, og i realiteten var makten i hendene på shogunatene og samuraiene.

Krøniker, om Japan – Nihon’shoki. Den påståtte nest eldste boken i Japans historie foruten for Kojiki.

Boken er skrevet på klassisk kinesisk og blir som regel oversatt til å bety kronikk om Japan. Teksten er ingen historiebok i moderne forstand da den innholder både myter og historikk.

I motsetning til sin forgjenger har denne boken mer tillitt omkring de historiske beretninger som hovedsakelig stammer fra det åttende århundre.

Krøniker, oldtidens – Kojiki. Japans påstått eldste overlevende bok. Hovedsakelig skrevet på klassisk kinesisk, og ofte oversatt til å bety nedtegnelse i fra gammel tid. Teksten er ingen historiebok i moderne forstand, men en mytologisk fortelling om skapelsen og guder, som etter hvert går over til å skildre historiske legender. I så henseende har teksten mange likhetstrekk med for eksempel islandske folkesagaer og gresk/romersk mytologi.

Kumemura, bydel – Kumemura. Tidlig kjent område i nærheten av Naha by, trolig grunnlagt av kinesiske innvandrer til Okinawa under Ming dynastiet. Har vært hovedsete for det kinesiske aristokratiet opp gjennom okinawisk historie frem til Japan offisielt annekset øyen i 1879. I moderne tid er bydelen oftest bare referert til som Kume. I forbindelse med kampkunst har område trolig vært viktig for utviklingen av det som er kjent som Naha’te.

Kumiai jutsu – Kumiai’jitsu. Beskrivelse myntet på det kampsystemet fremvist av Kusanku, betegnelsen finnes i Oshima kronikken.

Kun khmer, kambodsjansk boksing – Kun khmer. Nasjonalsporten i Kambodsja, utviklet av det eldre kampsystemet bokator. Systemet har nære likheter med de andre formene for østasiatisk boksing og tillater bruk av hendene, føttene, albuene, og knærne som slagvåpen.

I motsetning til de andre boksesystemene har kun khmer tyngre bruk av albuen som det foretrukne våpenet, i tillegg til at systemet bruker klinsjing til å trette motstanderen.

Sporten er også kjent som pradal serey, og en passende direkte oversettelse for uttrykket er fri kamp.

Kunngjøring, avskaffelse av toppknute frisyren – Dampatsurei. I 1871 offentligjorde den nylig etablerte meiji regjeringen at personer som tilhørte samuraiklassenen skulle klippe av seg sin distingverte hårfrisyre kalt chon’mage. Kunngjøringen var ett ledd av moderniseringen av Japan, blant annet ved å fjerne privilegiene til samuraiene.

Kunngjøring, sverdforbud – Haito’rei. Den 28. mars 1876 offentliggjorde den nylig etablerte meiji regjeringen sin kunngjøring som gjorde det forbudt for personer å bære sverd offentlig, med unntak for det militære og politimakten. Overtredelser av kunngjøringen ville medføre at sverdene ble konfiskert.

Kunngjøringen var ett ledd av moderniseringen av Japan som sørget for at samuraiene mistet sine privilegier.

Forut for denne kunngjøringen hadde meiji regjeringen blant annet sørget for en militær sentralisering ved å opprette en nasjonal ledet hærstyrke. Dette medførte at samuraiene mistet stipendene sine fra de tidligere føydale lederene.

I tillegg kunngjorde også  meiji regjeringen dampatsurei, som forlangte at samuraiene måtte klippe av seg sin toppknute.

Kurosaki Kenji – Kurosaki Kenji. Tidlig kjent kyokushinkai karateutøver, som var en av de tre japanske utøverne fra Oyama’dojo som møtte thai boksere i en boksegalla arrangert av Osamu Noguchi i 1963. Brøt med kyokushinkai sin grunnlegger Masutatsu Oyama på ett senere tidspunkt og opprettet sin egen gym som promoterer kickboksing, og har jobbet tett med Osamu Noguchi.

Kenji Kurosaki var ettersigende kjent for å ha vært en fryktet og brutal motstander da han selv konkurrerte aktivt.

Kusanku – Kusanku. Kinesisk attache utsendt i fra Qing dynastiet til Okinawa rundt 1756.

Det er beskrevet i en kronikk fra datiden som het oshima’hikki at han under sitt opphold avholdt en oppvisning i ett kampsystem kalt kumiai’jitsu av forfatteren.

Kusanku oppholdt seg ved Naha by under sitt opphold på Okinawa og er kjent for å ha lært Sakugawa Kanga kinesiske kampsystemer.

Kusanku mønster – Kusanku kata. Påståelig oppkalt etter den kinesiske attacheen som oppholdt seg på Okinawa midt på 1700 tallet som sies å ha inspirert eller undervist i teknikkene mønsteret inneholder. Ett annet navn på mønsteret er kanku og innen koreansk kampkunst er navnet på mønsteret kong sang koon.

Andre skrivemåter som er allmenn aksepterte er kosoku og koshokun.

Kushin, stilart – Kushin’ryu. Karatestilart grunnlagt av Sannosuke Ueshima medvirket av Kensei Kinjo i Osaka i 1932, da han fusjonerte elementer i fra familiens jiu’jitsu med elementer av karate. Stilarten er lite utbredt og finnes mest i sørøst asiatiske land, samt Oseania.

Særegenhet som finnes i kushin’ryu er det omfattende kata kompendium, som innholder en lang rekke former som har blitt sanert vekk i andre stilarter.

Kyokushinkai – Kyokushinkai. Karatestilart grunnlagt av Masutatsu Oyama. Formelt dannet i 1964, men Masutatsu Oyama hadde forut for dette avholdt treninger i fra 1953. Selve navnet kan best oversettes til å bety den ytterste sannhets forening.

Stilarten vektlegger fullkontakttrening, og har base i stilarter som Masutatsu Oyama trente tidligere.

Det er estimert å være over 12 millioner utøvere av kyokushinkai på verdensbasis.

Kyoto, by – Kyoto. By på hovedøyen i Japan, som tidligere har vært den imperialistiske hovedstaden i riket. Tidligere navn på Kyoto er blant andre Heian’kyo, som oversatt betyr omtrentlig fredens hovedsete.

Dette navnet ble gitt til byen i 794 da den ble hovedsete for imperiet, ved inntreden av heian perioden. Andre navn har vært Kyo’miyako og Kyo’no’miyako. I det ellevte århundre skiftet byen navn til Kyoto, som omtrentlig kan oversettes til å bety hovedstad. Byen forble hovedstad frem til Tokyo overtok ved overgangen til edo perioden.

Ett tidligere navn på Tokyo er Edo, og dette kan oversatt forstås som østlig hovedstad, og i så henseende var Kyoto i en kortere periode omtalt som Saikyo som oversatt kan forstås som vestlig hovedstad.

Tidligere brukte utenlandske navn på Kyoto har hvert Meaco og Miako som oversatt kan forstås som imperiets palass.

Ett annet tidlig navn på Kyoto har også vært, selv om det er lite brukt, er Keishi som omtrentlig vil kunne oversettes til å bety metropolis.

Kyoto, eldre navn – Kyo’miyako. Andre eldre navn på Kyoto inkluderer Kyo’no’miyako og Keishi.

Kyoto, fredens hovedsete – Heian’kyo. Eldre navn på Kyoto.

Kyoto, vestlig hovedstad – Seikyo. Betegnelse på Kyoto brukt i en kortere periode etter at hovedstaden ble flyttet til Tokyo. Oversatt betyr omtrentlig Saikyo vestlig hovedstad.

Kyudo – Kyu’do. Japansk bueskytterkunst, som ordrett kan oversettes til å bety pilens vei. Historisk så finnes det bevis for at den distingverte japanske langbuen ble produsert så tidlig som i perioden mellom år 330 og 250 før allmenn tid. Det finnes også nedtegnelser om bueskyting i kronikken nihon’shoki.

Som skytterkunst i krig, ble det hovedsakelig lagt vekt på å ha tilstrekklig metode til å kunne være effektiv på slagmarken, og i så hensende var samuraiene ansvarlige for å raffinere bueskyting gjennom kyu’jitsu.

Etter heian perioden i det japanske samfunnet var freden vedvarende og på lik linje med de andre krigsteknikkene til samuraiene forandret innholdet seg i fra å være rettet mot effektivitet i krig til fordel for ett mer filosofisk aspekt og dannet grunnlaget for kyu’do.

Det trenes i tre disipliner i kyu’do, som er stående, knelende, og ridende skyting. Henholdsvis er benevnelsen for pil og bue, ya og yumi.

Kyujutsu, bueskytingens metode – Kyu’jitsu. Japansk bueskytterkunst hvor hovedvekten legges på den praktiske delen av kampkunsten, hvilket er underbygget av bruken av jutsu som suffiks. I nyere til benyttes helst benevnelsen kyudo fremfor kyu’jitsu.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar