Norsk J

Japanske kampkunster, Budo  – Budo. I moderne sammenheng oversettes budo til japanske kampkunster som ett generisk uttrykk. Imidlertid rommer uttrykket ett vidt spekter av mulige betydninger, og må ofte tolkes ut i fra innfallsvinkelen til den som benytter ordet.

Alminnelig forklares budo ved at sammensetningen av ordet kan tolkes gjennom bu som kan forstås som krig og do som kan forstås som vei. Til sammen blir den ordrette oversettelsen krigens vei. Implisert i tolkningen av do i denne sammenhengen ligger hovedvekten på personlig utvikling gjennom trening i kampkunstene.

I motsatt tilfelle vil hovedvekten av treningen bestå av fokus på effektive teknikker som kan brukes i kamp og selvforsvar. Ett uttrykk som ofte benyttes om ett slikt treningsfokus er bu’jitsu.

Imidlertid er det ikke noe klart skille mellom budo og bu’jitsu, da begge uttrykkene kan dekke både kampteknikker og filosofisk retning.

Det filosofiske tilskuddet til budo som innhold er relativ ny på dato. I utgangspunktet gjennom 1920 og 1930 årene ble uttrykket hovedsakelig brukt for å bygge opp krigsmoralen i Japan og lojaliteten mot den styrende makten.

Det filosofiske innholdet som vi kjenner i budo i dag kommer med andre ord ikke fra moderniseringen av Japan gjennom meiji perioden, og det kommer heller ikke i fra ko’ryu skolene innen kampkunst som så på filosofi og kampteknikker som to sider av samme sak. Det er ett moderne tilskudd som må tolkes ut i fra kilden.

Den moderne forståelsen av budo som forklarer ordet som en filosofisk retning er i beste fall en overforenkling av konseptet.

Det finnes for øvrig ingen ordrett støtte for at budo skal forstås som japanske kampkunster, selv om det er alminnelig godtatt at uttrykket i hovedsak brukes til dette.

Forsøkt summert i en setning kan muligens budo forstås som den filosofiske og personlige innsikten man oppnår gjennom krigen og kampens kunster, og dens treningsmetoder.

Japansk kobudo –  Ko’ryu. Ordrett kan uttrykket forstås best som gammel heller tradisjonell skole, men benyttes om japanske kampskoler som har historiske røtter som er eldre enn meji periodens innførsel av haito’rei som forbød personer å bære sverd offentlig.

Typiske kjennetegn på koryu er bruken av militære våpen i fra japans føydaltid, og av den grunn benyttes også uttrykkene kobu’do og bu’jitsu vekselsvis om koryu men henspiller da våpensystemene til den aktuelle skole.

Historien til koryu følger samuraienes, og ofte var kampskolene knyttet opp mot ett distrikt og fungerte som samuraienes opplæringsted i militært henseende. I gjenytelse fikk skolen tildelt ett risstipend utav distriktets totale beholdning, og i så tilfelle var skolen kjent som en otome’ryu som var eksklusiv til det ene distriktet.

Imidlertid fantes det også andre former for velgjørelse ovenfor de forskjellige kampskolene. Blant annet kunne en landsby gå sammen om å drifte en skole for å ha en måte å forsvare seg på. Det er også kjente tilfeller av skoler som fikk tilført midler gjennom beskattning av landareal og gaver fra lokale templer.

Innen de forskjellige kampskolene ble det studeret ett utall forskjellige våpen og uvæpnede kampsystemer. Det mest alminnelige inkluderer imidlertid tidlige former for sumo og jiu’jitsu. Forskjellige former for fektemetodikk som ken’jitsu og batto’jitsu. I tillegg er det alminnelig å finne naginata’jitsu og so’jitsu innen koryu.

Foruten kampdisiplinene var det også vanlig at en kampskole også ville undervise i suiei’jitsu, ka’jitsu, og ba’jitsu. I enkelte tilfeller vil man også kunne finne varianter av nin’jitsu.

Japanske knytteneves vei, nippon kempo – Nippon kenpo. Japansk konkurransekarate som er lite utbredt utenfor Japan, men med foreninger i både Storbritannia og U.S.A.

Stilen som bygger på mange ulike japanske kampsystemer er grunnlagt av Muneomi Sawayama rundt 1932. Han hadde bakgrunn i fra både judo og karate i fra hans universitetsdager, og ettersigende var det denne krysstreningen som gjorde han oppmerksom på å kombinere teknikker i fra begge stilene kunne vise seg å være effektivt.

Nippon kempo blir ikke trent som en tradisjonell kampkunst, men utøves som en ren sport og man vil kunne finne teknikker i fra karate, judo, jiu’jitsu, og aikido blandet sammen i en frikamp ramme. Spesielt for nippon kempo er bruken av det spesielle beskyttelsesutstyret som inkluderer hjelm, hansker, legg og vrist beskyttere, susp, og brystplate.

Direkte oversatt kan nippon kempo omtrentlig bety den japanske knytteneves vei.

Jigenryu, fekteskole – Jigen’ryu. Sverdskolen til Satsumua klanen, som med hensyn til karate er best kjent for å ha okkupert Okinawa.

Jigen’ryu som en egen stilart innen kenjutsu eksisterer fortsatt og har dype røtter i japansk historie da Satsuma klanen har spilt en viktig rolle i landets utvikling.

Joe Lewis – Joe Lewis. Amerikansk kampkunst utøver best kjent for sine konkurransemeritter på 1960 og 1970 tallet.

Han innehar titler som verdensmester i tungvekts karate og kickboksing.

Judo – Judo. Kampkunst innovert av Jigoro Kano (1860 – 1938), som i dag er å regne for en av de større gendai’budo disiplinene.

Selve ordet Judo er bygget opp av to kanji, ju (juhō) og do, som hver for seg kan, i all enkelhet, oversettes til henholdsvis myk og vei, altså den mykes vei.

Judo, gjennom sin grunnlegger, har hentet mye av sin inspirasjon fra Jiu’jitsu, og undergrupper av jiu’jitsu, som tenjin’Shin’yo’ryu, og kito’ryu.

Imidlertid var Jigoro Kano ikke tilfreds med jiu’jitsu stilene slik de var den gang, og han satte i gang med å systematisere de forskjellige teknikkene rotfestet i ett prinsipp om at de måtte ha maksimum effektivitet. Teknikker som var basert på overlegen styrke ble forkastet eller modifisert til teknikker som benyttet seg av balansemanipulasjon og omdirigering av motstanders kraft. Disse modifiseringene så dagens lys i 1882, tidsrommet som regnes for judos opprinnelse da Jigoro Kano startet undervisning av sin stil ved Eisho Ji, ett buddhistisk tempel ved Kamakura.

Senere, og frem til i dag har Judo ett av sine største hovedseter i Kodokan instituttet, som lett oversatt betyr omtrentlig hallen for læring av veien. Kodokan instituttet ligger i Tokyo og har over 500 matter og millioner av besøkende hvert år.

Tidlige navn på judo er kano’jiu’jitsu, kano’jiu’do, og kodokan’jiu’do.

I 1887 ble kategorisering av judo fullført med tre klare målsetninger, fysisk trening, konkurranse utvikling, og mental styrke. Det ble vektlagt at selv om judo er en kampkunst skal den kunne utøves som en konkurranse, derav ble en del spark, slag, leddmanipulasjoner, og andre teknikker for farlige for konkurranser, kun undervist til høyere graderte elever.

Judo begynte å spre seg om i verden etter 1890 tallet, viktige årstall er 1892 da Takashima Shidachi begynte å undervise judo sporadisk ved Japan Socitiy i London, senere ble den første judo klubben åpnet i London rundt 1918, for øvrig den eldste kampkunst klubben i Europa. I 1907 ankom Gunji Koizumi USA med den hensikt å undervise og spre judo.

Andre viktige årstall i utviklingen av judo er 1885 når Jigoro Kano klassifisert de forskjellige kastene inn go’kyo’no’waza. I 1900 ble Kodokan Dan grad assosiasjon etablert.

I 1909 startet viktige forandringer i judoens historie, og judo ble offiselt ansett i japan, og i 1910 ble judo klassifisert som en sport som er trygg å delta i, som videre førte til at judo ble tatt opp i det japanske skolesystemet i 1911.

Medlemmene av kodukan judo gjennomførte en større modenisering av sporten i 1920, da og’kyo’no’waza ble revidert, og 8 teknikker fjernet slik at go’kyo’no’waza nå innholdt 40 teknikker. Pensumet forble uforandret i over 60 år, frem til 1982, da kodukan reviderte go’kyo’no’waza på nytt og innførte de tidligere åtte teknikker tidligere forkastet i lag med 17 nye. Det nye pensumet er kjent som de 65 teknikker av kodukan judo.

Da japan var vert for OL i 1964 ble judo innført som gren i lekene, og av de 16 medaljene som ble tildelt gikk japan av med 3 gull og en sølv.

Primært i judo er teknikkene delt opp i tre kategorier, nage’waza eller kaste teknikker, katame’waza eller holdeteknikker, og atemi’waza eller slagteknikker.

I tillegg er teknikker delt inn i kata, som i judo betyr pre arrangert kamp for treningshensikt. Fri kamp i judo blir som regel kalt randori.

Jujutsu – Jiu’jitsu. Kampsystem som benytter hold, kast, og støtteknikker for å overvinne en motstander. Mye av historien til jiu’jitsu er gått tapt med tidens tann, men det finnes imidlertid en del dokumenterte begivenheter som har hatt innvirkning og vært med på å forme kampsystemet til å bli det vi har i dag.

De tidligste forslagene for når jiu’jitsu i en eller annen form har oppstått er så gammelt som 2500 år, men imidlertid er de første nedtegnede beretningene om det som kan minnes om bryting og jiu’jitsu plassert til cirka år 750 i kojiki krøniker om oldtiden. I tillegg finnes det beretninger om våpenløse kampformularer i nihon’shoki krønikeren om Japan.

I tiden før Edo perioden av Japan måtte krigere og soldater, datidens samuraier, være godt rustet i mange forskjellige kampgrener for å stille best mulig forberedt med hensyn til krig i ett føydalt Japan. Blant annet ville en måtte være kyndig i bruk av sverd, bue, spyd, hesteridning, og uvæpnet strid i full rustning.

Samuraiene ville kunne motta utdanning blant annet hos en lensherre eller innad i en familieklan. I tillegg til våpenbeherskelse ville det mest sannsynlig eksistere former for uvæpnet kamp i hver gruppering eller skole.

Terminologien brukt for å beskrive den uvæpnede kampdelen ville variere i fra skole til skole, blant annet taijitsu, wajitsu, torite, og yawara brukes på jiu’jitsu lignede systemer. Det viktige prinsippet i systemet fra den tiden var at det skulle underbygge de andre kampformene, og ikke stå som ett eget system for uvæpnet kamp i kontrast til de væpnede systemene.

Under Edo perioden i Japan spredte freden om seg, og krig ble etter hvert en del av historien under det 200 år lange styre av Tokugawa shogunatet, som kontrollerte samfunnet med jernhånd og slo hardt ned på politisk aktivitet og personlige aktiviteter utenom samfunnets konformitetssoner. I denne perioden ble grunnlaget lagt for å bruke uttrykket jiu’jitsu som ett generisk uttrykk for ett selvstendig uvæpnet kampsystem. Denne utviklingen fra å være ett støttesystem til å være ett eget selvstendig system må sees i sammenheng med nedrustningen i samfunnet hvor fokuset på krig og krigføring sakte men sikkert ble mindre aktuelt. På grunn av dette åpnet det nye muligheter for samuraiene i sin kamptrening, hvor de kunne gå fra å ha ett bredt perspektiv over forskjellige kampsystemer, til å kunne spesialisere seg på ett felt.

Ett annet perspektiv som var med å drive utviklingen av det uvæpnede kampsystemet fremover var shogunatet sin holdning ovenfor dueller som endte i døden, og fokuset i de våpenløse kampsystemene ble mer rettet inn mot teknikker som kontrollerte og uskadeligjorte motstanderen fremfor alvorlig å skade eller drepe han, da dette gav respekt og ble verdsatt av myndighetene.

Det var i denne perioden hvor grunnlaget for det som skulle bli til jiu’jitsu vi kjenner i dag ble lagt, og i denne sammenhengen blir tidsepoken også omtalt som jiu’jitsu sin gullalder, hvor det er påstått til å ha eksistert opp mot 700 forskjellige skoler eller læresteder for kampsystemet.

Den vanligste forståelsen av jiu’jitsu er de myke teknikkers metode.

Jutsu, metode – Jitsu. Ord brukt til å beskrive metode, men blir også brukt for å beskrive kunst, som i kunsten å utføre noe. I henhold til kampsystemer så brukes ordet som en motvekt til ordet do for å vise til en hovedvekt på det praktiske fremfor det filosofiske.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar