Norsk F

Fektemetodikk, kenjutsu – Ken’jitsu. Direkte oversatt betyr uttrykket sverdets metode, og er en terminologi brukt om japansk fektetrening, med lange tradisjonelle røtter i landets historie.

De eldste variantene av kenjitsu som eksisterer i dag kan spores tilbake til mellom det 13. og 14. århundre. Imidlertid var det i edo perioden at sverdet hadde sin storhetstid og det eksisterte mer enn 500 forskjellige skoler av ken’jitsu. I samme periode fikk fektekunsten en opprustning i treningsutstyr med blant annet beskyttelsesdrakt og bambussverd, i motsetning til tidligere hvor det mest vanlige treningsutstyret bestod av en sverdimitasjon i solid tre.

Ken’jitsu som en praktisk kampform resignerte med samuraienes fall fra makten under meji perioden.

Fekteskole, jigenryu – Jigen’ryu. Sverdskolen til Satsumua klanen, som med hensyn til karate er best kjent for å ha okkupert Okinawa.

Jigen’ryu som en egen stilart innen ken’jitsu eksisterer fortsatt og har dype røtter i japansk historie da Satsuma klanen har spilt en viktig rolle i landets utvikling.

Fekteskole, Yoshioka stil – Yoshioka’ryu. Sverdskole grunnlagt av Kenbo Yoshioka, i den første halvdelen av 1500 tallet. Historien til fektestilen ble kortlevd, og endte kort tid etter familiens serie med dueller mot Miyamoto Musashi tidlig på 1600 tallet.

Fem ringers boken – Go’rin’no’sho. Strategitekst av Miyamoto Musashi vedrørende fektekunsten, skrevet rundt 1645. Boken er ansett å være en klassiker innen krigsstrategier og er oversatt til uttalige språk.

Moderne to sverds fekteskoler bruker ofte 5 ringers boken som sin tekniske manual og filosofiske base. I nyere tid har imidlertid boken fått ett langt bredere publikum enn japanske fektere, og teksten blir blant annet lest i sammenheng med generell kampkunst og industriell ledelse.

Selve tittelen henspiller på buddhismens lære om 5 elementer, og boken er brutt inn i kapitler som viser til disse elementene.

Filosofi, Zen – Zen. En egen retning av Mahayana buddhisme. Hovedvekten av filosofien baserer seg på selvrealisering gjennom økt innsikt i en selv. Zen favoriserer at den økte bevisstheten skjer gjennom praktiske øvelser som meditasjon foran teoretiske kunnskaper og studier av religiøse tekster.

De første zen skolene er sagt til å ha dukket opp i Kina rundt det syvende århundre.

Med hensyn til karate er det verd å merke seg at ritualet med å gjennomføre mokuso stammer i fra zazen, som er en meditasjonsmetode innen zen filosofien.

Fjerde grad – Yondan. Betegnelse benyttet på en person som har fjerde grad svartbelte i ett kampsystem som bruker beltesystemet for å differensiere mellom ferdighetsnivået til elevene.

Fredens hovedsete, Kyoto by – Heian’kyo. Eldre navn på Kyoto.

Front – Shomen. Blir som regel brukt i forbindelse med den fremste veggen i en treningshall. Den fremste veggen kan også refereres som joza.

Frontveggen – Joza. Blir som regel brukt i forbindelse med den fremste veggen i en treningshall. Den fremste veggen kan også refereres til som shomen.

Fujiwara klanen – Fujiwara’shi. Familieklan i Japan, kjent for å holde makten i heian perioden, samt for å ha vært meget innflytelsesrik i etterfølgende perioder.

Funakoshi Gichin – Funakoshi Gichin (1868 – 1957). Karatemester som er kreditert som fanebæreren ved innføringen og populariseringen av karate på fastlandet i Japan.

Født i 1869 ved Shuri by på Okinawa, tilhørende overklassen i samfunnet. Han fatt i karatetrening rundt alderen 11 år. Hans første lærer mens han fortsatt gikk på barneskolen var den anerkjente karatemesteren Yasutsune Azato. Gichin Funakoshi studerte ikke bare karate under Azato, men fikk også kjennskap til klassisk kinesisk og filosofien til Konfutse. På grunn av hans assosiasjon med Azato åpnet dørene seg for Gichin Funakoshi og han fikk mulighet til å trene under mange av datidens okinawiske mestere som Yasutsune Itosu, Kiyuna, Niigaki and Toonno, noe som gav han erfaring innen de fleste stilene av karate.

I 1902 var Gichin Funakoshi med på den første dokumenterte karatefremvisningen arrangert av Yasutsune Itosu for Shintaro Ozawa, den okinawiske kommisjonæren for skoleseksjonen i Japans Kagoshima distrikt. En av følgene etter dette var at karate ble en del av treningen ved skoler i Shuri og Daiichi. Dette kom i stand etter påtrykk i fra Shintaro Ozawa gjennom ett brev han sendte til datidens utdanningsdepartement i Japan, som samme år bifalt at karate kunne brukes i undervisningsøyemed ved de nevnte skolene.

Den japanske marinen besøkte Okinawa i 1912 under ledelse av admiral Dewa som var vitne til en karate oppvisning av skoleelevene som studerte under Gichin Funakoshi. Han kommanderte etter dette en gruppe på ett dusin menn til å bli igjen på Okinawa for å få en innføring i karate.

Sammen med kaptein Yashiro ett par år tidligere, var admiral Dewa den første til å eksponere karate for det militære under instruksjon av Funakoshi. Det er en allmenn oppfattelse at disse brakte lovord om karate med seg tilbake til Japan etter sine reiser.

1 1906 holdt Gichin Funakoshi den første offentlige fremvisningen av karate, og i årene rundt 1913 og 1914 økte interessen rundt karate så kraftig at Gichin Funakoshi klarte å samle en gruppe med de mest aktive mestrene fra den tiden i en oppvisningstropp. Sammen med Gusuku, Mabuni, Motobu, Kyan, Ogusuku, Ishikawa, Tokumura og Yahiku reiste de rundt og holdt oppvisninger sammen på Okinawa.

Veien frem for karate var brolagt med problemer og utfordringer i en tid med mange og raske omveltninger, og det er naturlig å stille spørsmål om karate hadde overlevd i moderne tid om ikke det hadde vært for Gichin Funakoshi sine evner som rundhåndet diplomat med store evner for å representere karate uten å fornærme noen gjennom eksklusjon. I så måte har han uten tvil dratt nytte av sin bakgrunn i fra læreryrke, og erfaringer i fra Azato diplomatiske egenskaper.

I 1916 ble Gichin Funakoshi invitert til å representere Okinawa prefektur med en oppvisning i Butokuden, det japanske hovedsete for kampkunst.

Senere i 1917 ble han også invitert til å holde en oppvisning i Kyoto. Interessen etter disse oppvisningene ble forbigående, men i 1921 på vei til europa besøkte kronprins Hirohita Okinawa. Den sjette mars, etter forslag i fra kapteinen på kronprinsens skip, som selv var av okinawisk herkomst, var hans høyhet vitne til en karate oppvisning i slottet på Shuri by. Ansvarlig for oppvisningen var Gichin Funakoshi, og senere det samme år ble han invitert av utdanningsdepartementet i Japan til å holde en demonstrasjon på den første nasjonale atletiske messen i Tokyo.

I samme tidsrom sa Gichin Funakoshi opp sin stilling som lærer, og bosatte seg i Japan etter påtrykk i fra blant annet Hoan Kosugi og Jigoro Kano for å fremme karate i Japan.

Sistnevnte inviterte Gichin Funakoshi til å demonstrere og undervise ved judoens hovedkvarter, kodokan, og enkelte av karatens teknikker ble tatt opp i høyt graderte kata i judo.

Etter å ha bestemt seg for å bli på fastlandet, begynte Gichin Funakoshi å undervise karate og åpnet den første karateklubben i Japan ved Meisei Juku, ett internat for nyankommet okinawiske studenter i Suidobashi i Tokyo.

Gichin Funakoshi etablerer den første universitetsklubben i 1924 ved Keio universitet, og innen kort tid underviser han ved mange forskjellige steder, blant annet ved Tokyo, Shoka, Takushoku, og Waseda universitetene.

I årene fra 1929 til 1936, undergikk karate en stor grad av tilpassning opp mot det japanske samfunnet, og mest merkverdig var byttet av kanjiene i ordet karate. I utgangspunktet var kara i karate tegnet to som oversatt forstås som Tang og viser til Kina og det som er kinesisk, og med hensyn til kampkunsten viste navnet tote til sitt kinesiske herskap. Av en karategruppe ved Kaio universitet under ledelse av Gichin Funakoshi bestemte de seg for å bytte ut kanjiene slik at tote ble til karate for å understreke kampkunstens utvikling, spesielt med hensyn til aspektet om karakterbygging gjennom trening.

Mange av karate mestere i fra Okinawa motsatte seg navnebyttet, men det ble for alvor godtatt ved lansering av Gichin Funakoshis bok Karate’do kyohan som på sin utgivelse brukte tegnet for kara og ikke to i tittelen.

Det er imidlertid ikke Gichin Funakoshi som først brukte denne nye skrivemåten for ordet karate selv om han unektelig populariserte det.Det første dokumenterte eksempelet på denne skrivemåten ble gjort av Chomo Hanashiro sin bok kara’te kumi’te i fra 1905.

Rundt 1935 hadde tilhengere av Gichin Funakoshi samlet inn tilstrekkelig med økonomisk støtte til å bygge den første treningshallen i Tokyo, som stod ferdig i 1936. Den ble dedikert til Gichin Funakoshi som shoto’kan, som ordrett kan oversettes til å bety shotos hall, myntet på Gichin Funakoshi sitt kunstneriske navn, som oversatt kan forstås som lyden av furu trær i vinden.

På samme tidsrom hadde mange av Gichin Funakoshi første elever flyttet videre i Japan, og bidro på denne måten å etablere ett nasjonalt nettverk for karate, og i så henseende var karate langt på vei etablert på denne tiden.

Gichin Funakoshi selv bidro ikke til å sette navnet shotokan på karaten han underviste, dette navnet ble i stor grad myntet på stilen hans av hans elever.

Senere, tidlig på 1950 kom den spede starten på spredningen av karate til resten av verden, og amerikanere spesielt etterlyste kvalifiserte instruktører. Ett resultat av dette var at Gichin

Funakoshi begynte å sende sine elever ut for å instruere, hvor de mest kjente av disse er Masatoshi Nakayama, Hidetaka Nishiyama og Tsutomu Ohshima.

Etter slutten av den andre verdenskrigen ble kampkunstene i Japan i stor grad reorganisert, en utvikling som karate også var en del av. I 1948 ble Nihon Karate Kyokai stiftet for å styre karate under en sterk organisasjon som er bedre kjent som Japan Karate Association. Gichin Funakoshi ble utnevnt som sjefinstruktør, men på grunn av hans høye alder på 81 år var Masatoshi Nakayama ansvarlig for den faktiske undervisningen og Hidetaka Nishiyama var utnevnt som sjef for instruktørkomiteen.

Den 26. april 1957 gikk Gichin Funakoshi vekk. Han ble 88 år gammel.

Første slag sikker død, ordtak – Ichi’geki’hissatsu. Gammelt uttrykk i fra samuraitiden, hvor det var ett mål å avgjøre kampen mellom to parter så snart og kraftfullt som mulig.

I sammenheng med moderne kampkunst blir ofte uttrykket benyttet for å understreke at en må legge sin fulle vilje i alt for å lykkes, og utøve kraftfulle teknikker gjennom stadig forbedret teknikk.

Den mest allmenn godtatte oversettelsen forstås som ett slag, sikker død.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar