Norsk B

Baklengs – Ura. Definisjon på å utføre en handling motsatt av det som er ordinært i karate. Blir også brukt til å beskrive motsatt.

Bakvegg – Shimoza. Uttrykk oftest brukt for å beskrive den bakerste veggen i en treningshall. Ordrett henspiller ordet på plassen hvor de av lavere rang skal sitte heller plasseres.

Bambussverd – Shinai. Treningssverd utviklet i edo perioden, laget av bambus for tryggere å kunne trene fektekunsten på en praktisk måte. Blir fortsatt benyttet i dag av japanske fektekunster.

Bando, burmesisk kampsystem – Bando. Tidlige oversettelser av ordet bando blir ofte referert til å bety selvdisiplin, selvutvikling, og selvrealisering. Imidlertid er det i senere tid blitt allmenn akseptert å oversette bando som selvforsvar.

Historien til bando er tett knyttet opp mot buddhistiske templer og munkenes lære, da innvandrende munker i fra både India og Kina tok med seg sin egen lære inkludert selvforsvarskunst til burmesiske templer, og gjennom en fusjon av disse har bando oppstått som ett eget kampsystem i Burma.

Banshay, burmesisk våpensystem – Banshay. Influert av kinesiske og indiske våpensystemer, og utviklet på linje med bando som kampsystem. Sverd, stokk, og spyd er de våpen som tyngst vektlagt, men det blir også undervist i andre våpen innen banshay.

Spesielt for banshay er at det blir vektlagt i stor grad å bruke sverdet hylstret, for heller å avvæpne motstanderen enn alvorlig å skade eller drepe han.

Banner – Hata. Dirkete oversatt betyr uttrykket helt enkelt flagg heller banner, men i sammenheng med kampkunst benyttes det til å beskrive ett skilt som ordinært henger på treningshallens fremste vegg for å vise tilhørighet til stil eller strategi. Blir sjeldent brukt lengre.

Batto jutsu, metoden for å trekke sverdet – Batto’jitsu. Hvordan trekke sverdet og kutte i en flytende bevegelse med den hensikt å ende en konflikt umiddelbart.

Kan også bli omtalt som iai’jitsu, batto’do, iai’do, og batto’kiri. Uttrykkene har forskjellige nyanser, hovedsakelig mellom do og jitsu, men disse er ofte så innarbeidet at de brukes vekselvis om hverandre i daglig tale. I tillegg blir de ofte sett på to sider av samme sak, hvor en ikke kan trene stridskunst uten å trene sinnet, og en kan ikke ha en krigers sinn uten å trene stridskunstens teknikker.

Imidlertid er det implisert i batto’jitsu at treningen legger mer vekt på praktiske teknikker enn det filosofiske grunnet suffikset som henviser til metode. Do derimot ville ha henvist til det filosofiske aspektet og selvutviklingen det innebærer å trene i battou.

En ofte synlig forskjell er at i batto’jitsu så blir det foretatt kutt på våte stråmatter, mens dette sjeldent forekommer i batto’do heller iai’do. I tillegg er vanlig å utføre mer enn ett kutt etter at sverdet er trukket i batto’jitsu, men ikke i batto’do heller iai’do som fokuserer på det ene første kuttet og det å putte sverdet tilbake i sliren etterpå.

Bennosuke Miyamoto – Bennosuke Miyamoto. Annet navn på Miyamoto Musashi. Japans mest kjente samurai gjennom tidene og forfatter av fem ringers boken som omhandler fektekunst og strategi.

Han er antatt født rundt 1584 og levde frem til 1645, og etter egen uttalelse vært i 60 dueller uten å ha tapt en eneste kamp.

I sin tidlige barndom er det antatt at han ble oppfostret av sin onkel som var prest, og at han fikk kunnskap om å lese og skrive derifra. Det er antatt at hans far har lært han familiens fektekunst og bruk av våpenet kalt jutte.

Det som er kjent av hans liv er i beste fall en sammenblanding av fakta og fiksjon, mye på grunn av Eiji Yoshikawas historiske noveller om samuraiens liv.

Imidlertid er det ansett at han var med i sin første duell som trettenåring. Andre dueller som er sett på som autentiske er hans duell mot Yoshioka sverdskolens overhoder, hvor han beseiret 3 av familiens ledere suksessivt i like mange kamper og etterlot Yoshioka klanen ødelagt. Ettersigende gav klanen opp fektekunsten 10 år etter serien med dueller mot Miyamoto Musahi, og slo seg opp på tekstilhandel.

En annen duell som er ansett til å ha funnet sted er hans kamp mot den legendariske samuraien Sasaki Kojiro. Etterpå begynte han å reise rundt til rundt år 1640 hvor han aksepterte en stilling hos Hosokawa klanen.

I perioden som fulgte skrev Miyamoto Musahsi sine kjente tekster på strategi, hyoho’sanjugo, hyoho’shijuni’kajo og go’rin’no’sho, i tillegg til dokko’do for hans død rundt 1645.

Miyamoto Musashi er også kreditert med å ha utformet to sverds fektekunsten kjent som hyoho’ni’ten’ichi’ryu.

Mindre kjent er hans egenskaper som kunstner og kalligrafer, som han mestret ved å produsere malerier og kalligrafer av god kvalitet.

Han var også kjent under navnene, Shinmen Takezo, Miyamoto Musashi, og Niten Doraku.

Bill Wallace – Bill Wallace. Amerikansk kampkunst utøver, best kjent for sine sparketeknikker og konkurransemeritter innen kickboksing og karate. Bill Wallace trakk seg tilbake som aktiv konkurranseutøver i 1980, etter å ha vunnet 23 kamper på rad og sikret seg Professional Karate Association mellomvekt tittelen.

Bill Wallace sitt tilnavn er superfoot, på grunn av hans venstre ben som kunne levere uovertrufne sparketeknikker.

Biwa, innsjø – Biwa’ko. Tidligere navn på dagens Biwa innsjø var Omi. Innsjøen ligger nordøst for Kyoto, som er Japans største ferskvannsinnsjø.

På grunn av den nære tilknytningen til den tidligere hovedstaden dukker referanser til innsjøen opp ofte i japansk litteratur.

Blokk – Uke. Fellesbenevnelse for alle teknikker som blokkerer angrep, uavhengig av utførelse. Prefiks vil gi nærmere beskrivelse av hva type blokk det refereres til.

En annen oppfatning av ordet uke er å motta. Ved bruk av denne oversettelsen tillegges teknikkene som beskrives som uke mer offensive roller, som fullverdige motsvar til angrep.

Blokk, opp – Age’uke. En blokkering oppover som i de aller fleste tilfeller stiger forbi hode i høyde. Blir også kalt jodan’uke og jodan’age’uke. Ett annet uttrykk benyttet på norsk er stigende blokk.

En annen forståelse av ordet uke er å motta, derav er også en mulig forståelse av utrykket stigende mottak.

Blokk, stigende – Age’uke. En blokkering oppover som i de aller fleste tilfeller stiger forbi hode i høyde. Blir også kalt jodan’uke og jodan’age’uke. Ett annet uttrykk benyttet på norsk er stigende blokk.

En annen forståelse av ordet uke er å motta, derav er også en mulig forståelse av utrykket stigende mottak.

Blomstens vei, Kado – Kado. Oversatt betyr kado blomstens vei og henviser til det å lage blomsterarrangement.

Ett annet uttrykk brukt for å beskrive det samme er ikebana. Hovedregelen ved konstruksjonen av japanske blomsterarrangement er at alle materialene man benytter skal være organiske. Typiske ikebana er preget av minimalisme, og i motsetning til vestlige blomsterarrangement kan ofte intensjonen være å få frem det som ikke står i blomst.

Kunsten med ikebana kan spores tilbake til det sjette århundre og buddhismen som en del av det å hedre avdøde personer og buddha.

I dag er ikebana en utbredt del av det japanske samfunnet, og som regel er det funnet i sammen med opphengte kake’jiku som en dal av dekorasjonen i tradisjonelle tokonoma.

Tradisjonen med å bruke ikebana i forbindelse med tokonoma i treningshaller til kampkunst finnes helst innen aikido.

Blomsterarrangement – Ikebana. Ett annet uttrykk brukt for å beskrive blomsterarrangement er kado, som oversatt betyr blomstens vei. Hovedregelen ved konstruksjonen av japanske blomsterarrangement er at alle materialene man benytter skal være organiske. Typiske ikebana er preget av minimalisme, og i motsetning til vestlige blomsterarrangement kan ofte intensjonen være å få frem det som ikke står i blomst. Kunsten med ikebana kan spores tilbake til det sjette århundre og buddhismen som en del av det å hedre avdøde personer og buddha.

I dag er ikebana en utbredt del av det japanske samfunnet, og som regel er det funnet i sammen med opphengte kake’jiku som en dal av dekorasjonen i tradisjonelle tokonoma.

Tradisjonen med å bruke ikebana i forbindelse med tokonoma i treningshaller til kampkunst finnes helst innen aikido.

Beskyttelsesdrakt – Bogu. Utstyr benyttet i hovedsakelig med fektetrening i japanske kampsystemer. Har opprinnelse i fra edo perioden.

Bokator, kambodsjansk kampsystem – Bokator. Eldre kampsystem med opprinnelse i oldtidens hærstyrker i de områdene som nå er kjent som Kambodsja. På lik linje med japanske jiu’jitsu eller thailands muay boran er bokator ett system utviklet til bruk i krig og i så måte ett undersystem til soldatenes våpen.

Bokator legger vekt på å inkludere alle deler av kroppen som potensielle våpen Systemet bruker både slag og spark, i tillegg til brytetekniker. Utøvere av kampsystemet bruker fortsatt tradisjonelle uniformer i treningssammenheng, og erfaring innen systemet markeres av ett kraftig silkesjal rundt livet i forskjellige farger, mye på lik linje med ett karatebelte.

Det er påståelig 316 forskjellige stiler innen bokator, og ofte henspiller disse på forskjellige dyrearter og deres egenskaper.

Bokator er forløperen til pradal serey, også kjent som kambodsjansk boksing.

Bryting, sumo – Sumo. Japans suverent mest populære tilskuersport, klassifisert som gendai’budo som omtrent kan forstås som en moderne kampsport. Imidlertid har sporten lange røtter, og er troligest over 2000 år gammel om en bruker uttrykket vidt nok.

De tidligste nedtegnelsen om sumo finnes i kojiki, japans eldste bok som hovedsakelig består av mytologi om landets opprinnelse. Den forteller en historie om to gudeskikkelser, Takemikazuchi og Takeminakata som slåss over retten til landet. De brøt med hverandre i lange tider langs kysten til vinneren ble Takemikazuchi , som etterpå grunnla den keiserfamilien og ble imperiets far.

Ser vi vekk i fra legenden så er det usikkert når grunnlaget for sumo ble til, men hulemalerier indikerer at det kan ha vært i forbindelse med landbruksritualer hvor menn brøt med hverandre for  å få hell i jakten -og landbruket.

I følge boken nihon’shoki, ble den første sumokampen mellom vanlige menn holdt i år 23 før allmenn tid. Legenden forteller at keiser Suinin inviterte pottemakeren Nomi’No’Sukune til å bryte med Taima’No’Kehaya, beskrevet som en bølle og trøbbelmaker.

De to brøt med hverandre en ganske lang stund før Nomi’No’Sukune fikk overtaket og gav Taima’No’Kehaya flere dødelige spark i brystet.

I ettertid er Nomi’No’Sukune blitt udødeliggjort  som sumobrytingens far.

Imidlertid er den første sumokampen som er ansett som historiske sikkert dokumentert satt til år 642, når keiserinne Kogyoku befalte slottets vakter til å utføre en serie sumokamper til underholdning for en utsendelse fra det koreanske hoff.

Dette utviklet seg senere til en tradisjon kjent som tenran’zumo, som er sumokamper i nærvær av kongelige.  Denne tradisjonen eksisterer fortsatt i dag.

Andre viktige milepæler i sumobrytingens historie er under styret til keiser Saga, da sumobryting ble oppfordret studert som en kampkunst. Regler og teknikker ble også mer fast etablert i denne perioden.

Senere under styret til Oda Nobunaga, ble en stor sumo turnering avholdt, med over 1500 brytere tilstede ved Nobunagas slott.

Det er ved denne turneringen at konkurranseområde for første gang ble markert. Før dette var konkurranseområdet enkelt og greit markert ved hvor publikum stod.

Mellom 1650 og 1800-tallet var årene gode for Sumobryterene, og hvis gode nok kunne de bli ansatt hos lensherrer for statusgrunner. Da ville de oppnå både gode lønninger og stipender. I skjeldne tilfeller ville de også oppnå en samurais status.

Sumobryting ble etablert som en offisiell sport i 1684, først i Edo og siden i Osaka i 1691. Til slutt i Kyoto i 1699, såfremt at konkurransene var av en slik natur at inntektene fra kampene bidro til å vedlikehold av felles offentlige goder.

Sporten oppleved en tilbakegang ved starten av meiji perioden, men nedgangen ble møtt med mottiltak etter kort for å sørge for at tradisjonene ble holdt vedlike.

I moderne tider er sumobryting en sport med økende internasjonal appell, men det er fortsatt kun i Japan at sporten har en egen profesjonell liga.

Budo, japanske kampkunster – Budo. I moderne sammenheng oversettes budo til japanske kampkunster som ett generisk uttrykk. Imidlertid rommer uttrykket ett vidt spekter av mulige betydninger, og må ofte tolkes ut i fra innfallsvinkelen til den som benytter ordet.

Alminnelig forklares budo ved at sammensetningen av ordet kan tolkes gjennom bu som kan forstås som krig og do som kan forstås som vei. Til sammen blir den ordrette oversettelsen krigens vei. Implisert i tolkningen av do i denne sammenhengen ligger hovedvekten på personlig utvikling gjennom trening i kampkunstene.

I motsatt tilfelle vil hovedvekten av treningen bestå av fokus på effektive teknikker som kan brukes i kamp og selvforsvar. Ett uttrykk som ofte benyttes om ett slikt treningsfokus er bu’jitsu.

Imidlertid er det ikke noe klart skille mellom budo og bu’jitsu, da begge uttrykkene kan dekke både kampteknikker og filosofisk retning.

Det filosofiske tilskuddet til budo som innhold er relativ ny på dato. I utgangspunktet gjennom 1920 og 1930 årene ble uttrykket hovedsakelig brukt for å bygge opp krigsmoralen i Japan og lojaliteten mot den styrende makten.

Det filosofiske innholdet som vi kjenner i budo i dag kommer med andre ord ikke fra moderniseringen av Japan gjennom meiji perioden, og det kommer heller ikke i fra ko’ryu skolene innen kampkunst som så på filosofi og kampteknikker som to sider av samme sak. Det er ett moderne tilskudd som må tolkes ut i fra kilden.

Den moderne forståelsen av budo som forklarer ordet som en filosofisk retning er i beste fall en overforenkling av konseptet.

Det finnes for øvrig ingen ordrett støtte for at budo skal forstås som japanske kampkunster, selv om det er alminnelig godtatt at uttrykket i hovedsak brukes til dette.

Forsøkt summert i en setning kan muligens budo forstås som den filosofiske og personlige innsikten man oppnår gjennom krigen og kampens kunster, og dens treningsmetoder.

Bue – Yumi. Ord brukt generelt om bue brukt innen kyu’do som inkluderer både langbue og kortbue.

Bueskyting, Kyudo – Kyu’do. Japansk bueskytterkunst, som ordrett kan oversettes til å bety pilens vei. Historisk så finnes det bevis for at den distingverte japanske langbuen ble produsert så tidlig som i perioden mellom år 330 og 250 før allmenn tid. Det finnes også nedtegnelser om bueskyting i kronikken nihon’shoki.

Som skytterkunst i krig, ble det hovedsakelig lagt vekt på å ha tilstrekklig metode til å kunne være effektiv på slagmarken, og i så hensende var samuraiene ansvarlige for å raffinere bueskyting gjennom kyu’jitsu.

Etter heian perioden i det japanske samfunnet var freden vedvarende og på lik linje med de andre krigsteknikkene til samuraiene forandret innholdet seg i fra å være rettet mot effektivitet i krig til fordel for ett mer filosofisk aspekt og dannet grunnlaget for kyu’do.

Det trenes i tre disipliner i kyu’do, som er stående, knelende, og ridende skyting. Henholdsvis er benevnelsen for pil og bue, ya og yumi.

Bueskytingens metode, kyujutsu – Kyu’jitsu. Japansk bueskytterkunst hvor hovedvekten legges på den praktiske delen av kampkunsten, hvilket er underbygget av bruken av jitsu som suffiks. I nyere til benyttes helst benevnelsen kyu’do fremfor kyu’jitsu.

Buddhisme – Buddhisme. Filosofi som er basert på læren til Siddharta Gautama, med opphav i India. I religiøs kontekst er buddhisme ansett som en av de fire store verdensreligionene.

Buddhismens filosofi beror hovedsakelig på selvinnsikt gjennom økt forståelse av en selv for å oppnå konstruktivitet, fruktbarhet, og etiske verdier. Sistnevnte viser i buddhistisk sammenheng om å utvise ubetinget kjærlighet ovenfor alt som er levende, og utvise en måteholden livsstil.

Gjennom århundrene har det utviklet seg ett utall forskjellige retninger og skoler av buddhisme.

Buddhisme, Mahayana – Mahayana buddhisme. En av de to store hovedretningene inne buddhisme. Det er under denne retningen av buddhisme man finner zen filosofien.

Bujutsu, stridsmetodikk – Bu’jitsu. Betegnelse på stridstrening innen en koryu, hvor en gjennomgikk en metodisk opplæring av de forskjellige væpnede og uvæpnede systemene til en kampskole. Uttrykket er satt sammen av bu og jitsu og forstås henholdsvis som militær og metode, og i så henseende kan uttrykket tolkes til å forstås som militærmetode. Det vil si opplæring som kan brukes til krigføring. En moderne fortolkning vil eksempelvis være en soldats trening, uten at det støttes av kanjiene som brukes for å skrive ordet.

Burmesisk boksing, lethwei – Lethwei. Burmesisk boksing som deler de samme fellestrekkene til de andre øst asiatiske boksestilene.

Unikt for lethwei er at konkurrentene er tillatt og oppfordret til å bruke skallinger og fellinger i tillegg til de andre teknikkene som man finner i lignende boksestiler. Til sammenligning kunne en utøver i fra lethwei og muay thai konkurrere mot hverandre med identiske regler frem til 1930 årene når muay thai gjennomgikk en modernisering som blant annet forbød skalling og fellinger.

Andre karakteriske trekk ved lethwei som har forsvunnet i moderne tid er det å avholde boksekampene utendørs i sandgroper. I tillegg er tradisjonen med å rulle knytteneven inn i hemp eller silkevev byttet ut med ordinære hansker.

Lethwei har lange historiske røtter og kan spores tilbake til år 100 før allmenn tid, sammen med andre burmesiske kampsystemene som bando inkludert nanban og banshay.

Den mest passende oversettelsen av lethwei er burmesisk boksing.

Bydel, Kumemura – Kumemura. Tidlig kjent område i nærheten av Naha by, trolig grunnlagt av kinesiske innvandrer til Okinawa under Ming dynastiet. Har vært hovedsete for det kinesiske aristokratiet opp gjennom okinawisk historie frem til Japan offisielt annekset øyen i 1879. I moderne tid er bydelen oftest bare referert til som Kume. I forbindelse med kampkunst har område trolig vært viktig for utviklingen av det som er kjent som Naha’te.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar