Norsk A

Adelsklasse kriger – Samurai. Tittel på en kriger av høy rang.

Historien til samuraiene er tett knyttet opp mot den militære historie i Japan, og begge er nært forbundet med hverandre.

Det første forsøket på å organisere en hær kom så tidlig som på 700 tallet da det ble innført en lov under keiser Mommu som sa at 25 % av Japans mannlige befolkning skulle verves til hæren. Disse soldatene måtte selv stå ansvarlig for egne våpen, og fikk blant annet skattefritak i bytte for sin innsats, noe som la grunnlaget for en av de første japanske militære samfunn.

Selve uttrykket samurai blir ofte oversatt til å bety en som tjener, og under taiho koden av år 702 blir samurai brukt til å beskrive administrative tjenere med lavere rang i det imperialistiske systemet som håndterte de dagligdagse gjøremål. Selv om disse tjenerne var sivile er det nok trolig herifra uttrykket har sitt opphav, selv om det vil gå århundrer før uttrykket blir myntet på krigerklassen i samfunnet.

I det åttende og niende århundre forsøkte keiser Kammu å samle og utvide sitt rike i de nordlige regioner, men ble møtt med sterk motstand. I tillegg var det også en stadig synkende moral i de hærene som ble sendt for å nedkjempe motstanderne, og keiser Kammu var ikke i stand til å seire. På grunn av nederlagene i nord oppløste keiseren gradvis hæren og innførte shogunat, for å nedkjempe motstanderen i nord gjennom sterkere regionale ledere.

Selv om krigerne under de regionale lederne viste seg å være effektive, ble de i det imperialistiske systemet sjeldent ansett som noe mer enn barbarer.

Keiseren mistet etter hvert mye av sin makt, og familieklaner gjennom sine overhoder inntok ledende stillinger i imperiet, som igjen sørget for å selge unna posisjonen som bestyrere rundt om i landet til sine familier.

For å betale prisen for sine stillinger og bygge seg egen rikdom påla disse bestyrerne harde skatter på bønder og allmennheten. Dette økte faren for plyndring av bestyrerne og deres skattekrevere. I ett ledd for å bedre sikkerheten ville de regionale bestyrerne erverve tjenestene av utenforstående som etter hvert ble godt verset i forskjellige kampsystemer for å kunne bistå med sikkerhet.

Dette viste seg å være så effektivt at bare nærværet av disse personene kunne være nok til å skremme vekk tyver og ranere. Den åpenbare fordelen med å være den eneste væpnede part i føringer ovenfor bønder og allmennheten ble også meget synlig med gjennom de selvsomme vaktene.

Disse vaktene vil være forløperne til samuraienes inntreden i samfunnet som vi kjenner de i moderne tid, og med utspring herifra økte samuraiene sin makt gjennom klaner som inngikk beskyttelsesavtaler og politiske ekteskap, for tilslutt å forbigå det tradisjonelle aristokratiet i innflytelse, spesielt etter Hõgen opprøret i 1156.

Under denne nye konstellasjonen av makt som begynte å oppstå ved det ellevte århundre, ville de regionale styrerne som regel enten være ett fjernt familiemedlem av keiseren eller ett medlem fra en av de kongelige æresfamiliene. De ville bli sent ut for å tjene i regionen under faste fireårsavtaler, men mange av de utsendte nektet å returnere og på den måten sikret de at deres posisjon som keiserens håndhever gikk i arv til neste generasjon, og i så hensende var dette med på å legge grunnlaget for at samuraitittelen også gikk i arv i familien.

Videre sammenblanding av samuraiklaner og aristokratiet fant også sted ved at samuraiene begynte å ta opp vaner som var ordinært forbundet med aristokratiet, som musikk, poesi, og kalligrafi, samt at enkelte aristokrater tok opp samuraienes sedvaner. Etter dette var det kun formaliteter og korte avbrudd av rent keiserstyre, som skilte aristokratiet fra samuraiene, og i realiteten var makten i hendene på shogunatene og samuraiene.

Administrasjon – Bakufu. Det styrende organ under en shogun, blir også oversatt til shogunat. Er mer ordrett oversatt til å bety teltstyre, eller generalens hus.

Aikibudo – Aiki’budo. Eldre navn på aikido, brukt før 1942. I tillegg finnes det kampsystemer i dag som bruker navnet aiki’budo om seg selv.

Aikido – Aiki’do. Kampsystem utviklet av Morihei Ueshiba. Systemet bygger på teknikker fra jiu’jitsu, og forskjellige grener av japansk fektekunst, foruten for Morihei Ueshiba sine egne innovasjoner som ligger i bunn av systemet. Spesielt for aikido er den tunge sammensmeltingen av filosofi og ideologi med kampkunst. Morihei Ueshiba var spesielt involvert i omoto’kyo, en filosofisk religion, som hadde som mål å bringe alle religioner under en banner, mye av grunnleggerens tekster er skrevet med utspring i omoto’kyo filosofi, og dette har hatt sin innvirkning på stilarten, blant annet med hensyn til selve navnet aikido, som løselig oversettes til den harmoniserte kraftens vei.

I japansk tegn består aikido av tre kanji, ai for harmoni, ki for kraft og energi, do for vei. Stilarten oppstod under dette navnet i 1942, forut for dette kalte Morihei Ueshiba sin kampkunst for aiki’budo, og aiki’no’michi. Aikido bruker noe våpen i sin trening, vanligvis bokken, jo, og tanto.

Aikinomichi – Aiki’no’michi. Eldre navn på aikido, brukt før 1942.

Alkove – Tokonoma. Omtrentlig det samme som en peishylle i en ordinær husholdning, som regel funnet i det som er tilsvarer en gjestestue, hvor en familie tar imot og underholder gjester. I forbindelse med kampkunst er en tokonoma som regel funnet i treningshaller innen aikido, plassert ved den fremste veggen i en dojo.

Innholdet ved en tokonoma varierer, men alminnelig finnes det en kake’jiku, som er ett oppheng med en kalligrafirull. I tillegg vil en kunne finne forskjellige blomsteranordninger kalt ikebana heller bonsaitrær.

Allan Horton – Allan Horton. Amerikansk karatepioner som er best kjent innen uechi’ryu. Han startet sin trening under Ryuko Tomoyose i 1958 på Okinawa da han tjenestegjorde der i den amerikanske marinen. I tillegg har Allan Horton også trent under Kanei Uechi, og Gogen Yamaguchi i fra goju’ryu.

Allan Horton trakk seg tilbake fra militæret i 1961, og har brukt årene etter dette til å spre uechi’ryu og karate i Amerika, og har vært mest aktiv i midtvesten.

Amaterasu, ånd – Amaterasu. Ordrett kan navnet oversette til å bety å lyse opp himmelen. I følge tradisjonell japansk shinto religion var Amaterasu en gudinne av solen.

Historisk har keisere i Japan påstått å være etterkommere av Amaterasu for å opphøye seg selv og sitt ettermæle som guddommelig.

Andre grad – Ni’dan. Betegnelse benyttet på en person som har andre grad svartbelte i ett kampsystem som bruker beltesystemet for å differensiere mellom ferdighetsnivået til elevene.

Ankoh Azato – Ankoh Azato. Legendarisk karatemester i fra Okinawa. Blir også alminnelig omtalt som Yasutsune Azato. Det er antatt at han ble født inn i en overklassefamilie i 1827, og at han i løpet av sitt liv var en meget respektert og populær skikkelse i både arbeids- og overklasse. Som ung ble han ofte omtalt som ett vidunderbarn, da han var både dyktig innen litteratur og kampkunst.

Han mottok instruksjon i uvæpnede kampsystemer i fra Sokon Matsumura, sammen med en av hans livslange venner Yasutsune Itosu, som han også var navnebror med.

Som yrke holdt han status som militær rådgiver til kongen av Okinawa og tilslutt ble han å anse som en innenriksminister i sin tid. I tillegg var han av rang også en lensherre over ett mindre område, mellom datidens Naha og Shuri by.

Foruten å være verset i uvæpnede kampsystemer var også Ankoh Azato kjent for å ha god kunnskap i bueskyting, hesteridning, og fekting.

Hvorav sistnevnte var jigen’ryu’ken’jitsu, og ettersigende hans store lidenskap innen alle kampkunstene han hadde fordypet seg i. Det er antagelig i fra fektingen Ankoh Azato fant inspirasjon til hans modifikasjoner av de uvæpnede kampstilene, blant annet med prinsippet om tai’sabaki. I så måte er spesielt en historie om en duell mellom Azato og en fekter ved navnet Yorin Kanna interessant. Legenden forteller at når dagen for duell mellom de to kom så møtte Azato opp ubevæpnet, og at overmannet Kanna ved å unngå angrepene hans.

Ankoh Azato levde frem til 1906, men de siste årene hans ble tilbrakt i Tokyo sammen med kongen etter at Japan offiselt annekset Okinawa og beordret det kongelige hoff dit, for å kunne opprettholde kontroll i overklassen.

I ettertid er Ankoh Azato blitt kjent for å ha vært den første mesteren som Gichin Funakoshi trente under.

Ankoh Itosu – Ankoh Itosu. Legendarisk karatemester i fra Okinawa, kreditert med moderniseringen av karate.

Født i Shuri by rundt 1831. Beskrevet til å ha vært en liten person av vekst, sjenert og innadvendt som barn. Hans familiære bakgrunn var i fra overklassen, hvor han etter sigende fikk en streng oppdragelse. Itosu fikk opplæring i kinesisk filosofi og kalligrafi. Av yrke fremgår det at han holdt den prestisjetunge stillingen som kongens personlige sekretær.

Han mottok instruksjon i kampsystemer fra Sokon Matsumura, som han var student hos ut hans levetid. I tillegg er det hevdet han trente hos og sammen med en rekke andre av datidens mestre, hvor de mest kjente er Matsumora, og Nagahama.

Itosu er mest kjent for å ha vært drivkraften bak introduksjonen av karate ovenfor offentligheten, og personen som er ansvarlig for initiativet om å få karate som en del av den fysiske opplæringen i skolene på Okinawa.

Blant annet var Itosu ansvarlig for oppvisningen av karate for Shintaro Ozawa i 1902. Samme oppvisning som Gichin Funakoshi deltok i.

Det finnes et utall historier om Itosu, og de fleste forteller om en mann som hadde en eksepsjonelt herdet kropp som var i stand til å ta imot de fleste slag og spark uten at han foretrakk en mine.

Andre historier igjen forteller at han var i stand til å brekke en bunt med bambuspinner med hendene sine.

Uavhengig av hverandre blir det imidlertid bekreftet at Itosu var en mester som trente og underviste en lang rekke flere mønster enn det som var vanlig på den tiden. Blant annet underviste Itosu i de fem pinan kataene, de tre naihanchi kataene, samt kataene passai, passai’sho, kusanku, kusanku’sho, seisan, chinto, jutte, jion, jiin, tre rohai kata, wansu, gojushiho, og chinte. Noe som ettersigende skulle være ett usedvanlig høyt antall mønster for datidens mestre å fordype seg i.

Ett flertall kilder hevder videre at blant annet at sho versjonene av passai og kusanku, samt de fem pinan kataene er Itosus egne kreasjoner. Imidlertid er det mer sannsynlig at disse oppstod på bakgrunn av eldre kataer eller modifiseringer av disse.

Itosu etterlot seg en rekke nedtegnelser som har overlevd inn i moderne tid hvor det viktigste er blitt sagt å være ett brev han sendte til det okinawiske utdanningsdepartementet i ett ledd for å få karate til å bli en del av undervisningspensumet ved alle skolene på Okinawa.

Itosu gikk vekk den 26. januar i 1915, og ble rundt 85 år gammel. Han var også kjent under navnet Yasutsune Itosu.

Apekatten Motobu – Motobu’no’saru. Klengenavnet til okinawiske karatemesteren Choki Motobu, som i sin barndom var vel kjent for sin enorme fleksibilitet.

Arakaki Seisho – Arakaki Seisho. Karatemester i fra Okinawa, som er best kjent innen kobudo for hans mange våpenkata inkludert bo og sai. Det er antatt at er født i 1840, men det er usikkert nøyaktig hvor hans fødested var. Troligst ble han født i landsbyen Kumemura heller den nærliggende øyen Sesoku utenfor Okinawa.

Av yrke var han ansatt ved det kongelige hoffet som translatør av kinesisk, og han reiste til Kina rundt 1870, og oppholdt seg troligst ved Beijing når han var i landet. Med hensyn til hans instruktøre

r er lite kjent utover at han mottok instruksjon i fra Wai Xinxian når han var i Kina.

Arakaki Seisho var spesielt kjent for karatekataene niseishi, unshu, sochin, og er kreditert for å være hovedkilden for den senere utviklingen av disse kataene. Imidlertid etterlot han seg ikke noe konkret stil, og troligst er det nærmeste vi kommer til Arakaki Seisho sin kampkunst stilarten chito ryu grunnlagt av Chitose Tsuyoshi. Han begynte å studere under Arakaki Seisho i ung alder, og senere studerte han også under Kanryo Higaonna, som også var en tidligere elev av Arakaki Seisho.

Arakaki Seisho var hadde flere kjente tilnavn, inkludert mayaa som betyr katten. Tilnavnet fikk han på grunn av hans unike evne til å kunne hoppe høyt opp i luften uten å lage en lyd. Han var også kjent som kamadeunchu, på grunn av hans kunnskap i bruk av sigd som våpen. I hans senere år var han kjent som Arakaki’ou, som best kan beskrives som Arakaki den gamle.

Han gikk vekk rundt 1920.

Arayashiki park – Arayashiki park. Anlegg i Naha by, kjent i karatesammenheng for å innholde ett monument reist til ære for Kosaku Matsumora.

Arveprins – Shinnõ. Tittel brukt om mannlige prinser i direkte arvelinje til tronen i Japan, tittelen er gyldig ned til grandsønn. Tidligere ville også tittel kunne overdras av keiseren til andre prinser i arverekken.

Ayabe, by – Ayabe. By som ligger i Kyoto distrikt, er blant annet kjent for å være byen som grunnleggeren av omotokyo kommer fra.

Azato Ankoh – Azato Ankoh. Legendarisk karatemester i fra Okinawa. Blir også alminnelig omtalt som Yasutsune Azato. Det er antatt at han ble født inn i en overklassefamilie i 1827, og at han i løp

et av sitt liv var en meget respektert og populær skikkelse i både arbeids- og overklasse. Som ung ble han ofte omtalt som ett vidunderbarn, da han var både dyktig innen litteratur og kampkunst.

Han mottok instruksjon i uvæpnede kampsystemer i fra Sokon Matsumura, sammen med en av hans livslange venner Yasutsune Itosu, som han også var navnebror med.

Som yrke holdt han status som militær rådgiver til kongen av Okinawa og tilslutt ble han å anse som en innenriksminister i sin tid. I tillegg var han av rang også en lensherre over ett mindre område, mellom datidens Naha og Shuri by.

Foruten å være verset i uvæpnede kampsystemer var også Ankoh Azato kjent for å ha god kunnskap i bueskyting, hesteridning, og fekting.

Hvorav sistnevnte var jigen’ryu’ken’jitsu, og ettersigende hans store lidenskap innen alle kampkunstene han hadde fordypet seg i. Det er antagelig i fra fektingen Ankoh Azato fant inspirasjon til hans modifikasjoner av de uvæpnede kampstilene, blant annet med prinsippet om tai’sabaki. I så måte er spesielt en historie om en duell mellom Azato og en fekter ved navnet Yorin Kanna interessant. Legenden forteller at når dagen for duell mellom de to kom så møtte Azato opp ubevæpnet, og at overmannet Kanna ved å unngå angrepene hans.

Ankoh Azato levde frem til 1906, men de siste årene hans ble tilbrakt i Tokyo sammen med kongen etter at Japan offiselt annekset Okinawa og beordret det kongelige hoff dit, for å kunne opprettholde kontroll i overklassen.

I ettertid er Ankoh Azato blitt kjent for å ha vært den første mesteren som Gichin Funakoshi trente under.

Azato Yasutsune – Azato Yasutsune. LLegendarisk karatemester i fra Okinawa. Blir også alminnelig omtalt som Yasutsune Azato. Det er antatt at han ble født inn i en overklassefamilie i 1827, og at han i løpet av sitt liv var en meget respektert og populær skikkelse i både arbeids- og overklasse. Som ung ble han ofte omtalt som ett vidunderbarn, da han var både dyktig innen litteratur og kampkunst.

Han mottok instruksjon i uvæpnede kampsystemer i fra Sokon Matsumura, sammen med en av hans livslange venner Yasutsune Itosu, som han også var navnebror med.

Som yrke holdt han status som militær rådgiver til kongen av Okinawa og tilslutt ble han å anse som en innenriksminister i sin tid. I tillegg var han av rang også en lensherre over ett mindre område, mellom datidens Naha og Shuri by.

Foruten å være verset i uvæpnede kampsystemer var også Ankoh Azato kjent for å ha god kunnskap i bueskyting, hesteridning, og fekting.

Hvorav sistnevnte var jigen’ryu’ken’jitsu, og ettersigende hans store lidenskap innen alle kampkunstene han hadde fordypet seg i. Det er antagelig i fra fektingen Ankoh Azato fant inspirasjon til hans modifikasjoner av de uvæpnede kampstilene, blant annet med prinsippet om tai’sabaki. I så måte er spesielt en historie om en duell mellom Azato og en fekter ved navnet Yorin Kanna interessant. Legenden forteller at når dagen for duell mellom de to kom så møtte Azato opp ubevæpnet, og at overmannet Kanna ved å unngå angrepene hans.

Ankoh Azato levde frem til 1906, men de siste årene hans ble tilbrakt i Tokyo sammen med kongen etter at Japan offiselt annekset Okinawa og beordret det kongelige hoff dit, for å kunne opprettholde kontroll i overklassen.

I ettertid er Ankoh Azato blitt kjent for å ha vært den første mesteren som Gichin Funakoshi trente under.

Azuchi, slott – Azuchi’jo. Slott reist av Oda Nobunaga rundt 1576 ved innsjøen tidligere kjent som Omi’ko, plassert på en avstand som gjorde det mulig å overvåke trafikken inn mot datidens hovedstad, Kyoto.

Slottets historie ble kortlevd etter at det brant ned 1582, kort tid etter Oda Nobunagas død.

I forbindelse med stridskunst er det kjent som arenaen til datidens største sumobryter konkurranse i 1578 når 1500 brytere var samlet ved slottet.

Be Sociable, Share!

Legg igjen en kommentar